Gunlaug Nøkland books

Ginnie Books – books from Norway

Bok: Skolemor 30 oktober, 2012

Filed under: Norsk — Rolf Steinar @ 6:13 pm

Den 10. oktober 2012, ble boka «Skolemor» lansert i Máze, Kautokeino kommune.

Dette er en bok som tar for seg Finnmark i Kautokeinoområdet i krigs- og etterkrigstiden. Mange eldre folk i kommunen har fortalt sine historier, og vi får et klart bilde av samenes liv og levemåte på denne tiden. Mange har historier å fortelle fra eldre tider, og samenes tradisjoner, kultur og historie blir beskrevet på en god måte.

En gjennomgangsfigur i boka, er Svanhild Manneråk Lund som kom til Máze i 1949. Da fikk hun jobb som husmor på skoleinternatet der. Mye av det som er skrevet i denne boka, er hentet far nedtegnelser som hun har etterlatt seg. Hun ble gift med Karles Lund som var bestyrer ved skolen, og de arbeidet der til 1962. Da flyttet de sørover, og slo seg ned i Holum, Vest-Agder, ikke langt fra Svanhilds hjemsted. Hun kom fra Manneråk i Marnardal kommune.

Forord

Går vi noen tiår tilbake i tid, finner vi her i landet et samfunn temmelig forskjellig fra det vi lever i i dag. Spesielt i Finnmark er dette merkbart. De som opplevde katastrofen i 1944 da tyskerne brant og herjet i landsdelen, fikk også oppleve en etterkrigstid med store forandringer. Først å komme tilbake til en nedbrent landsdel og ødelagt infrastruktur, så gjenreising, og i den samme prosessen kom store forandringer ved at elektrisiteten ble allemannseie. Denne boka vil omhandle denne prosessen på forskjellige måter.

Når vi i dag leser om denne tiden, kan vi nok trekke litt på skuldrene, smile litt eller til og med bli litt ergerlige. Slik ville vi ikke ha uttrykt oss i dag. Men mye av det som ble skrevet da, må leses med tanke på at det ble skrevet i en tid da man tenkte og uttrykte seg på en litt annen måte enn det vi gjør i nå.

Svanhild Manneråk Lund som står sentralt i disse fortellingene, og som selv har skrevet mye av dette, var et barn av sin tid – som vi jo alle er. Når vi leser det hun har skrevet, vil mange fort si at slik ville vi ikke ha uttrykt oss. Men slik var det hun opplevde det for 50 – 60 år siden, og slik har hun gjengitt sine opplevelser. Det har en verdi i seg selv å kunne lese det slik det ble gjengitt da.

På den tiden het den lille bygda hvor hun bodde og arbeidet Masi. I dag har den fått den samiske skrivemåten – Máze. I denne boka har jeg for det meste brukt den skrivemåten som ble brukt tidligere på grunn av at vi da kan operere med samme skrivemåte gjennom hele boka, og fordi det meste av dette handler om den tiden da bygda hadde det norske navnet.

Det Svanhild har skrevet, er hentet fra forskjellig foredrag hun har holdt etter at hun sluttet

i arbeidet sitt ved skolen i Masi. Derfor blir noe av det samme tatt med i flere av disse skriftene.

For sammenhengens skyld har vi ikke endret på det.

tillegg til Svanhilds nedtegnelser, har vi også samlet en del intervju med eldre folk i distriktet som husker denne tiden, og som også har rike lokalhistoriske kunnskaper.

Smakebit fra boka:

På flukt

Fortalt av Kirsten Eira

Evakuering

Siden jeg ble født før krigen, husker jeg den ganske godt. De første krigsårene merket vi ikke så mye til krigen hos oss. Men jeg hørte dem snakke om at farlige ting kunne skje. Vi så de rare, grønne flyene som fløy over himmelen. Da var vi redde. Jeg husker da tyskerne kom for siste gang og sa at vi måtte flytte, for nå kom de snart for å brenne husene. Det var i november og snøen hadde lagt seg på marka.

Mamma var veldig god til å snakke norsk. Hun sa: «Vi har jo skogen og haugene med ved som ligger der borte. Der får vi bare legge oss til å dø.» Hun så ikke så mange muligheter til å komme vekk.

Vi var mange i huset. En gammel bestefar bodde hos oss, og flere andre var kommet til. Blant dem var mor til Mikkel Eira og et par til av søsknene hans. Mikkel var bare et spedbarn på ca. tre uker.

De begynte å brenne de nederste husene. Det var tanta vår som bodde der. Da fikk vi fart på oss og samlet det aller nødvendigste av mat, litt klær, soveposer og reinskinn. Dette ble lastet på en slede sammen med et telt, og hesten spent for. Snart dro vi i full fart oppover lia. Jeg var åtte år og Berit var seks. Lillebror, Ole, var bare fire år. Han satt på sleden.

Videre dro vi innover mot en lavvo som tante Marit hadde. Den var nokså stor.

Vi gikk hele natta, og jeg husker gamle bestefar sa: «Dokker kan jo bare ælte meg. Jeg kommer nok etter.» Han gikk på ski, og følte at han ikke orket å følge med. Men mamma sa at de ikke ville la ham bli igjen. De skulle heller ta det mer med ro.

Den lille gutten til Inga skrek og skrek. Mora kunne ikke få gitt den noe mat mens vi var på reise, for hun gikk sammen med oss etter sleden. Bestemora til gutten, Berit Marie, sa: «Det er ikke så farlig med den lille gutten der, han er jo rede for himmelen.» Men mora greide ikke helt å være med på den tanken.

Etter hvert som vi gikk lenger og lenger innover vidda, ble også Berit og jeg skrekkelig trøtte. Da fikk vi sitte på sleden. Brita ble også trøtt og fikk sitte på, men bror hennes, Mikkel Aslak som var 11 år, gikk hele veien. De var flyttsamer og bodde hos oss. Mannen til Berit Marie flyttet med reinen, og de kunne ikke bli med dem på grunn av det lille barnet.

Vi kom til bestemmelsesstedet utpå morgenkvisten. Det var fin skog der, og greit å slå seg ned. Månen skinte klart og været var fint. Mellom trærne var vi skjult for eventuelle fly som kom over. Vi satte opp en liten lavvo, og der satt vi til det lysnet utpå formiddagen. Da tok pappa på seg skiene og dro av sted.

En stund senere kom han igjen. Vi hadde da sovnet, men han vekket oss og sa at Nils Ole kommer og henter oss med to rein. Det var tante Marit sin sønn. Snart var han der, og vi hoppet opp i sledene. I god fart fòr vi videre innover vidda mot Østfjellet, og kom til stedet hvor tante Marit hadde sin gamme. Der fikk vi mat og kaffe. Hun serverte en slags kaker av brøddeig som var stekt i ei gryte over ilden. Det smakte veldig godt etter reisa.

Snart satte de i gang med å lage ei trovgamme til oss. Selv om det var vinter og snø, var det så mildt at vi greide å spa torv.

Onkel Ole hadde ei bitte lita hytte. Den hadde han kjøpt av noen som hadde brukt den i forbindelse med rypefangst. Det var et lite vindu i hytta, og et bord sto ved en av veggene. Ved døra var der ei lita seng, og så sto det en ovn der inne. Der satt vi og spiste.

Kyrne våre ble igjen i fjøset. Vi slipte dem bare løs slik at de kunne finne mat selv. Rikelig med vann ble også båret inn. Ikke lenge etter dro noen av mannfolkene ned til bygda igjen. Da tok de med seg kyrne og leide dem nedover langs elva. Der ble de plassert på ei seter sammen med andre evakuerte husdyr. Noen ble igjen for å ta seg av dyrene. Alle samene flyktet inn på fjellet.

Noen av de tyskerne som var i bygda vår, var greie folk. De kom til oss og fortalte hva som kom til å hende, og at vi måtte komme oss i sikkerhet. Enkelte kom også med mat og tobakk til folk. Da vi dro inn på fjellet, visste vi godt hva vi gjorde. Vi kunne greie oss uten problemer der selv om det var vinter og svært kaldt. Klær hadde vi, og det var skikkelig gode klær. Vi trengte ikke så mye sengeklær, for vi sov i det vi gikk med. Det var plagg som de selv hadde sydd – bellinger, dork, pesk, skikkelige luer og votter og slike ting. 

 

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s