Gunlaug Nøkland books

Ginnie Books – books from Norway

Bok: «Tante Svanhild» 30 oktober, 2012

Filed under: Norsk — Rolf Steinar @ 10:13 pm

Denne boka ble lansert som jubileumsskrift ved Stiftelsen Betania i Alta sitt 75-års jubileum. De markerte dette med en fest på Rika hotell i Alta lørdag den 20. oktober 2012.

Betania ble stiftet i 1937— den gang som barnehjem, med Alms Halse som den sterke drivkraft og bestyrer.

Svanhild Manneråk, som kom fra Manneråk i Marnardal kommune, Vest-Agder, reiste som 29-åring til Alta for å begynne som frivillig arbeider ved dette Barnehjemmet i Alta. Hun hadde blitt kjent med Alma Halse da hun arbeidet som kantinearbeider ved gruvene i Knaben. Alma reiste da omkring i landet for å verve arbeidere til sitt barnehjemsprosjekt. Hun var tilknyttet pinsebevegelsen i Ålesund, men hadde fått nød for de barna i nord som trengte et hjem etter å ha mistet foreldre, eller av andre grunner ikke kunne bo hos sine foreldre.

I 1943 reiste Svanhild nordover for å ta til med sitt arbeid ved barnehjemmet. Dette var jo under krigen, og i Alta fikk de virkelig merke krigshandlingene på det hardeste da tyskerne hadde en flåte liggende i Kåfjord — rett over fjorden for barnehjemmet i Alta.

I november 1944 kom ordren om evakuering av landsdelen, og hele barnehjemmet måtte dra sørover. Dette var en dramatisk reise, og Svanhild har beskrevet alt i sine dagbøker.

De ble på sine tilfluktsteder til utpå høsten 1946. Men Svnhild reiste nordover allerede i august 1945, sammen med to andre av Betanias ansatte. Hun var dermed blant de aller første som dro nordover igjen for å begynne på gjenreisingsarbeidet etter tyskernes nedbrenning. De kom til et Alta som var fullstendig lagt i ruiner. Den første tiden måtte de bo i telt, og det til langt ut på høsten og vinteren, med streng kulde og snø. Svanhild beskriver det så levende i sine dagbøker.

Det er disse dagbøkene som denne boka er basert på. Her får vi møte et folk og en landsdel i krise. I mange tilfeller hadde de ingen annen å ty til for å få de aller nødvendigste ting av mat og utstyr, enn Himmelens Gud. Og på underlig vis ble de hjulpet — ja, ofte var det mirakuløse ting som skjedde.

Barnehjemmet ble gjenreist, og er i dag en mektig institusjon i Alta.

Svanhild arbeidet ved barnehjemmet til 1949. Da sluttet hun og begynte som husmor ved skoleinternatet i Maze, Kautokeino kommune. (more…)

 

Bok: Skolemor

Filed under: Norsk — Rolf Steinar @ 6:13 pm

Den 10. oktober 2012, ble boka «Skolemor» lansert i Máze, Kautokeino kommune.

Dette er en bok som tar for seg Finnmark i Kautokeinoområdet i krigs- og etterkrigstiden. Mange eldre folk i kommunen har fortalt sine historier, og vi får et klart bilde av samenes liv og levemåte på denne tiden. Mange har historier å fortelle fra eldre tider, og samenes tradisjoner, kultur og historie blir beskrevet på en god måte.

En gjennomgangsfigur i boka, er Svanhild Manneråk Lund som kom til Máze i 1949. Da fikk hun jobb som husmor på skoleinternatet der. Mye av det som er skrevet i denne boka, er hentet far nedtegnelser som hun har etterlatt seg. Hun ble gift med Karles Lund som var bestyrer ved skolen, og de arbeidet der til 1962. Da flyttet de sørover, og slo seg ned i Holum, Vest-Agder, ikke langt fra Svanhilds hjemsted. Hun kom fra Manneråk i Marnardal kommune.

Forord

Går vi noen tiår tilbake i tid, finner vi her i landet et samfunn temmelig forskjellig fra det vi lever i i dag. Spesielt i Finnmark er dette merkbart. De som opplevde katastrofen i 1944 da tyskerne brant og herjet i landsdelen, fikk også oppleve en etterkrigstid med store forandringer. Først å komme tilbake til en nedbrent landsdel og ødelagt infrastruktur, så gjenreising, og i den samme prosessen kom store forandringer ved at elektrisiteten ble allemannseie. Denne boka vil omhandle denne prosessen på forskjellige måter.

Når vi i dag leser om denne tiden, kan vi nok trekke litt på skuldrene, smile litt eller til og med bli litt ergerlige. Slik ville vi ikke ha uttrykt oss i dag. Men mye av det som ble skrevet da, må leses med tanke på at det ble skrevet i en tid da man tenkte og uttrykte seg på en litt annen måte enn det vi gjør i nå.

Svanhild Manneråk Lund som står sentralt i disse fortellingene, og som selv har skrevet mye av dette, var et barn av sin tid – som vi jo alle er. Når vi leser det hun har skrevet, vil mange fort si at slik ville vi ikke ha uttrykt oss. Men slik var det hun opplevde det for 50 – 60 år siden, og slik har hun gjengitt sine opplevelser. Det har en verdi i seg selv å kunne lese det slik det ble gjengitt da. (more…)

 

Bokanmeldelse av Setra 25 august, 2010

Filed under: Norsk — Rolf Steinar @ 4:54 pm

Norsk Seterliv anno 2004

“Dagen” 02.20.03

Gunlaug Nøkland er debutant. Hun har skrevet ei fortellingsbok om seterliv anno 2004, etter hva jeg kunne regne meg fram til. Vi tenker på seterdrift som noe som tilhører en forgangen tid, men det finnes mange gårder i vårt vidstrakte land som har en form for seterdrift også i det nye årtusen. På Nøklands seter har de kyr, geiter og andre dyr. i tillegg tar de imot turister og demonstrerer for dem gamle tradisjoner for behandling av ull, melk og andre gårdsprodukter. Veien til bygda er ikke lang, og den er kjørbar for biler med og uten campingvogn. Det er noe fascinerende med denne typen moderne seterdrift, med blanding av gammelt og nytt. Her er misjonsstevne med høytaleranlegg på setervollen, og mobiltelefonen kommer vel med når de skal lete etter bortkomne kviger.

Jeg likte boka. Fortellingen er god og flyter fint. Her er doser av hygge, spenning, kristendom og kjærlighet. Hovedpersonen, Mette, arbeider til daglig i en kristen organisasjon i hovedstaden. Hun tar seg en tre måneders sommerjobb på setra, både for å få en pause fra kontoret og de mangslungne relasjoner der, og for å få oppleve naturen og friluftslivet. Ikke er hun helt blank når det gjelder gårdsdrift heller, men det er ikke så underlig at folkesnakket går når ei ung og vakker byjente får seg arbeid hos den unge og ugifte bonden. Nøkland skildrer spenningen mellom dem ved å bruke antydningens kunst, og den løser seg ikke opp før på bokas siste blad. Slik drives leserne framover i ei lettlest og velskrevet bok. Jeg la den ikke så fort fra meg.

Boka tar opp flere aktuelle tema i kirke og samfunn. Hovedpersonene er reflekterende og følsomme, uten å bli klisjéaktige sjablonger. De diskuterer dype menneskelige, bibelske og åndelige spørsmål, men det føles ikke unaturlig i sammenhengen.  For meg sto både Mette og bonden Morten fram som levende personer. Jeg synes Gunlaug Nøkland har levert en debut som det står respekt av.

Bård Hauge

 

Anmeldelse av Amerikabrevene – en fortelling av Gunlaug Nøkland

Filed under: Norsk — Rolf Steinar @ 12:54 pm

Mette er ei ung jente som tar seg sommerjobb på en seter. Her møter hun en eldre dame som med sitt liv skaper trygghet og inspirasjon. En ung mann, Morten, setter følelsene hennes i sving. Troen og livet som kristen kommer sterkt fram i møtet med menneskene der oppe i fjellheimen. Naturen og dyra er med på å vise Guds skaperverk.

I bok nummer to gifter Mette seg med Morten og flytter til bygda. Der føler hun seg på mange måter som en utlending Men hun trives blant dyra på setra. Der er hun og tar imot turister hele sommeren.

Det er mye usagt i miljøet rundt henne. Hun sanser en trykkende atmosfæreenkelte ganger, og hun merker at noe ligger og knuger – noe vondt må ha skjedd tidligere. I møte med fortiden kommer en del av disse vanskelighetene opp i dagen. Da onkel til Mortens far, Torkel, dør, blir det opprydding etter ham i det gamle huset. I en kiste finner de noen brev fra Amerika. Noen  er buntet sammen og er veldig gamle og mye lest. Gjennom disse brevene får Mette og Morten et innblikk i slektningers strabasiøse ferd over havet, mange tunge tak, sykdom og død, lengsel og savn, men også fremtidsplaner og drømmer. De får etter hvert også kontakt med etterkommere i USA – og en helt ny verden åpner seg. En tur over til Amerika blir en nødvendighet.

Gunlaug skriver livsnært med en lun tone. Gud er skaperen og oppholderen – Han viser at Han bryr seg også om det enkelte mennesket. Likevel er kommunikasjon et viktig stikkord i fortellingen. Vi mennesker kan skape mer problemer enn vi egentlig behøver – hadde vi bare snakket ordentlig og åpent sammen.

Forfatteren Gunlaug Nøkland bor i Sør-Audnedal (Lindesnes kommune, Norge) og debuterte med fortellingen Setra (2002). Amerikabrevene er en fortsettelse av denne.

Kristin Helland

Markedssjef

Lunde Forlag

Amerikabrevene

Bokas etterord:

Denne boka er tilegnet Andrea Ritchie og Ed Hansen, mine to tremenninger i USA. Etter mange år uten noen slags kontakt fant vi dem endelig igjen.

En eldre søster til min bestemor emigrerte for over hundre år siden til Amerika. Søsknene hadde jevnlig kontakt med henne, men da hun og mannen døde opphørte også forbindelsen.

Da den yngste broren døde flere år senere var det en del penger etter ham. Han hadde ingen direkte arvinger, derfor tilkom en del av arven slekta i Amerika. Men ingen visste om det fremdeles fantes slekt der borte.

Etter et år fant vi dem endelig igjen, takket være Frelsesarmeens intense gransking.

Denne boka er ikke en fortelling om min slekt, men denne historien  har gitt meg en del inspirasjon til skrivingen.

Jeg vil også rette en hjertelig takk til Frelsesarmeen for den hjelp vi fikk av dem.

 

Buhølen – og heiene omkring

Filed under: Norsk — Rolf Steinar @ 10:22 am

Hvis vi for en del år tilbake, dro oppover Audnedalen, kom vi etter noen få kilometer til et stort handels- og industrisenter. Det var BUHØLEN. Der kunne du omtrent få alt det du trengte av matvarer, klær, sko, byggematerialer, og slaktervarer. Der var posthus, telefonsentral, fotograf, og i enda eldre tid, lensmann og skjenkestue.

I dag er det aller meste av dette borte. For at ikke historien om denne bygda skal gå helt i glemmeboken, har vi forsøkt å samle en del historier og erindringer fra farne tider. Også de nærliggende heieområdene har en rik historietradisjon som det er vel verd å ta vare på.

Dette har blitt to bøker hvor bind nr. 1 tar for seg dalen langs elva fra Skofteland og Foss til den gamle soknegrensa ovenfor Ertzeid og Haga. Bind nr. 2 tar for seg heieområdene på begge sider av elva.

Mange er de som har vært villige til å dele sine minner med oss. Her får vi et levende innblikk i det pulserende livet i bygda for ca. 50 til 100 år tilbake i tid. Vi blir kjent med stavkjørerne som kom oppe fra dalen — Vigmostad og Konsmo — og nedover til Buhølen med sine stavlass. Vi får også et glimt inn i Handelslagets sentrale posisjon. I tillegg til det har trelastforretningene og sagbrukene, skomakerne, slakterne, telefonsentralen, posthuset og alle de andre småforetakene fått sin plass mellom sidene i disse bøkene.

Fra heiene får vi et glimt inn i strev og slit på små gårdlapper, og barn og voksnes kamp for tilværelsen. Både alvor og skjemt blir servert i en fin harmoni.

Forord til bok nr 1

Buhølen er ei underlig bygd på mange måter. Den ligger der nokså inneklemt mellom høye fjell, og med elva i dalbunnen — ei elv som til tider kan bruse temmelig kraftig nedover dalføret.

Når man snakker om Buhølen som bygd, er det stort sett gamle Bustad skolekrets som menes. De gårdene som den innbefatter er Skofteland, Foss, Bustad, Buhølen, Melhus, Ertzeid og Haga. Og så har vi heiene på hver side av elva som på en måte også hører til.

Denne bygda gjemmer mange historier innenfor sine grenser. Ei mer aktiv både industri- og handelsbygd skal vi lete lenge etter, i hvert fall hvis vi går en del år tilbake i tid. Det er helt utrolig hvor mye virksomhet som fantes på et forholdsvis lite område. Mye av denne virksomheten var knyttet til elva og den kraft og energi som kunne frambringes ved hjelp av den. Her fantes store trelastforretninger og sagbruk, handelslag og små butikker. Baker og skomaker, bøkker og slakter — ja, hva var det som ikke fantes her? I nesten hvert eneste hus i Buhølen sentrum var det en eller annen slags handel- eller industrivirksomhet.

Og så var det fisket i elva da — en virksomhet som gav god attåtnæring til de som eide en jordeflekk i nærheten. Også elva som transportåre hadde stor betydning.

Hva denne bygda betydde, ikke bare for de som bodde der, men også for et vidt distrikt omkring, vil vi i denne boka forsøke å gi en innblikk i. Fremdeles lever det folk her som kan minnes velstandstiden for distriktet. I hvert fall er det mange som kan fortelle hva deres forfedre har fortalt.

Det er dette jeg har forsøkt å lete opp ved å besøke noen av de som enten bor, eller har bodd i bygda. Disse har fortalt utallige historier, og ved å sammenfatte dette i ei bok slik, får vi et godt bilde av livet her noen generasjoner tilbake. Materialet jeg fikk samlet inn ble etter hvert så mye at det ble bestemt å lage to bind. Og fremdeles er det mye vi ikke har fått med. Dessverre har jeg ikke kunnet gå til alle. Etter hvert som stoffet økte på, ble det nødvendig å sette en strek. På den måten er det nok ennå mye «usagt» i Buhølen. Det får vi ha til gode ved en annen anledning.

Det ble altså to bind ut av dette, og da har vi delt det slik at bind 1 tar for seg gårdene langs elva, og bind 2 blir om gårdene på heiene på begge sider av elva.

Et annet problem jeg nokså raskt støtte på, var navner — gårdsnavn, stedsnavn og navn på folk blir ikke alltid skrevet slik som de uttales. «Ersei» sier vi, men på kartet står det Ertzeid.  Bakeren i Buhølen har gitt meg mye hodebry. I noen dokumenter står det Garman Nilsen, mens andre steder er navnet skrevet Germann. Garmann eller Garmand er andre skrivemåte. Her har jeg bare måtte velge en skrivemåte, og det har blitt Germann.

Ole blir ofte uttalt Ola. Og i mange tilfeller blir det også skrevet slik. Her blir det lett forvirring. I årenes løp har også skrivemåten på navn endret seg. Dette gjør at de som leser boka, kan støte på samme navnet på forskjellige steder, og at det da ikke er skrevet likt. Dette ber jeg om forståelse for.

Smakebit fra det Sturla Ertzeid har fortalt til bok 1 om Buhølen

Buhølen — et travelt bygdesentrum

I mine guttedager var Buhølen det store sentrum — torget — der alle møttes. Det var en fornøyelse å være der, for det var folk alle steder. I min barndom, som var utover i 30-årene, opplevde jeg helst Buhølen når jeg måtte gå ærend for de på gården. Bestemor hadde stadig bruk for småting, selv om naturalhusholdningen ennå var i hevd. Men hun kunne ikke produsere gjær, sukker og kaffe. Det var ting vi måtte til Buhølen for å få tak i.

Det å komme ut til Buhølen, var både et pluss og et minus, for selv om jeg visste at jeg ikke skulle handle for mer enn ti øre i gjær, så visste jeg også at det sannsynligvis ville ta tre timer. Handelslaget, eller «Foreninga» som den ble kalt, var ei lang forretning med en lang disk. Der bak disken løp betjeningen fram og tilbake.

For meg som en liten gutt, var det første problemet å komme fram til disken. Der sto det kanskje denne formiddagen to bønder fra heiegårdene, og de hadde hele dagen for seg. De hadde pipe og tobakk med, og så pratet de litt hyggelig men den som var på innersiden, mens den lille pjokken ble stående og vente uten å bli ekspedert — før en eller annen — gjerne en av damene, tok seg pent av ham. Dette var damer fra nabolaget som jeg kjente alle sammen. Da fikk jeg endelig høre de etterlengtede ordene: «Hå ska så du ha?» Og jeg fikk gjæren, betalte og kunne gå ut igjen.

Men jeg hadde altså også fått opplevd dette miljøet. Nå, når det er borte, kan jeg ikke si annet en at jeg savner det  —  stemningen og de mange synsinntrykk blandet med prat og tobakksrøyk. Og utenfor på gårdsplassen sto hestene «linet» opp langs et gjerde med høysekken over nakken. De gomlet høy og hadde det godt på alle måter. Ut og inn av dørene kom det folk hele tiden. De få bilene som der var, stanset utenfor, og kjørte igjen når de var lastet opp med det de skulle ha med.

Der, i hjertet av Buhølen, var det at DET FOREGIKK! For oss som hadde vårt tilhold 2 – 3 kilometer nordenfor, og som fra tid til annen måtte til Buhølen, var dette fantastisk å oppleve.

Ei gang fikk jeg beskjed om å dra til Buhølen for å kjøpe mel. På gården produserte de en del mel selv, men dette var under krigen, og da hadde de rasjoneringskortene. Melkortet brukte de selvsagt, og denne ganga var det altså at jeg skulle dra til butikken for å få med hjem noe rug. Det var rug de kjøpte mest av, for det var den melsorten de fikk mest av under krigen. Det var dårlig modnet rug, så kvaliteten var så som så.

Jeg syklet til butikken, fikk melet og plasserte sekken på bagasjebæreren. Det var vel 15 kilo kan jeg tenke meg.

Da jeg kom nesten tilbake til gården, oppdaget jeg til min skrekk og gru ei hvit stripe langs veien som fortalte at der var lekkasje på melsekken. Jeg ser det ennå for meg. Brødmelet til bestemor lå nå i ei lang stripe langs bygdeveien.

I en fart fikk jeg stoppet, snudd sekken og dermed berget det som var igjen. Men hutte-tu, hva skulle jeg nå gjøre? Bestemor satt der oppe og ventet på å få brøddeigen i trauet.

Jeg visste ingen annen råd enn at jeg gikk inn til Thore Melhus som bodde kun et par steinkast unna. Der fortalte jeg hele den sørgelige historien, og Thore forsto hvor vondt jeg hadde det. «Jeg skal hjelpe deg,» sa han. Så gikk han opp på loftet og fant en helt ny sekk som han fylte mel i.

På hjemturen hadde jeg bare en tanke i hodet — skulle dette fortelles for bestemor eller ikke?

Jeg kom til det siste.

Dette forteller også litt om tiden vi levde i. Jeg tror egentlig ikke det hadde falt ut mer enn en halv kilo av melet, men dette var mat, og mat var noe dyrebart og nødvendig som vi ikke hadde overflod av noen.