Bok: «Tante Svanhild» 30 oktober, 2012

Denne boka ble lansert som jubileumsskrift ved Stiftelsen Betania i Alta sitt 75-års jubileum. De markerte dette med en fest på Rika hotell i Alta lørdag den 20. oktober 2012.

Betania ble stiftet i 1937— den gang som barnehjem, med Alms Halse som den sterke drivkraft og bestyrer.

Svanhild Manneråk, som kom fra Manneråk i Marnardal kommune, Vest-Agder, reiste som 29-åring til Alta for å begynne som frivillig arbeider ved dette Barnehjemmet i Alta. Hun hadde blitt kjent med Alma Halse da hun arbeidet som kantinearbeider ved gruvene i Knaben. Alma reiste da omkring i landet for å verve arbeidere til sitt barnehjemsprosjekt. Hun var tilknyttet pinsebevegelsen i Ålesund, men hadde fått nød for de barna i nord som trengte et hjem etter å ha mistet foreldre, eller av andre grunner ikke kunne bo hos sine foreldre.

I 1943 reiste Svanhild nordover for å ta til med sitt arbeid ved barnehjemmet. Dette var jo under krigen, og i Alta fikk de virkelig merke krigshandlingene på det hardeste da tyskerne hadde en flåte liggende i Kåfjord — rett over fjorden for barnehjemmet i Alta.

I november 1944 kom ordren om evakuering av landsdelen, og hele barnehjemmet måtte dra sørover. Dette var en dramatisk reise, og Svanhild har beskrevet alt i sine dagbøker.

De ble på sine tilfluktsteder til utpå høsten 1946. Men Svnhild reiste nordover allerede i august 1945, sammen med to andre av Betanias ansatte. Hun var dermed blant de aller første som dro nordover igjen for å begynne på gjenreisingsarbeidet etter tyskernes nedbrenning. De kom til et Alta som var fullstendig lagt i ruiner. Den første tiden måtte de bo i telt, og det til langt ut på høsten og vinteren, med streng kulde og snø. Svanhild beskriver det så levende i sine dagbøker.

Det er disse dagbøkene som denne boka er basert på. Her får vi møte et folk og en landsdel i krise. I mange tilfeller hadde de ingen annen å ty til for å få de aller nødvendigste ting av mat og utstyr, enn Himmelens Gud. Og på underlig vis ble de hjulpet — ja, ofte var det mirakuløse ting som skjedde.

Barnehjemmet ble gjenreist, og er i dag en mektig institusjon i Alta.

Svanhild arbeidet ved barnehjemmet til 1949. Da sluttet hun og begynte som husmor ved skoleinternatet i Maze, Kautokeino kommune.

Reklame

Bok: Skolemor

Den 10. oktober 2012, ble boka «Skolemor» lansert i Máze, Kautokeino kommune.

Dette er en bok som tar for seg Finnmark i Kautokeinoområdet i krigs- og etterkrigstiden. Mange eldre folk i kommunen har fortalt sine historier, og vi får et klart bilde av samenes liv og levemåte på denne tiden. Mange har historier å fortelle fra eldre tider, og samenes tradisjoner, kultur og historie blir beskrevet på en god måte.

En gjennomgangsfigur i boka, er Svanhild Manneråk Lund som kom til Máze i 1949. Da fikk hun jobb som husmor på skoleinternatet der. Mye av det som er skrevet i denne boka, er hentet far nedtegnelser som hun har etterlatt seg. Hun ble gift med Karles Lund som var bestyrer ved skolen, og de arbeidet der til 1962. Da flyttet de sørover, og slo seg ned i Holum, Vest-Agder, ikke langt fra Svanhilds hjemsted. Hun kom fra Manneråk i Marnardal kommune.

Forord

Går vi noen tiår tilbake i tid, finner vi her i landet et samfunn temmelig forskjellig fra det vi lever i i dag. Spesielt i Finnmark er dette merkbart. De som opplevde katastrofen i 1944 da tyskerne brant og herjet i landsdelen, fikk også oppleve en etterkrigstid med store forandringer. Først å komme tilbake til en nedbrent landsdel og ødelagt infrastruktur, så gjenreising, og i den samme prosessen kom store forandringer ved at elektrisiteten ble allemannseie. Denne boka vil omhandle denne prosessen på forskjellige måter.

Når vi i dag leser om denne tiden, kan vi nok trekke litt på skuldrene, smile litt eller til og med bli litt ergerlige. Slik ville vi ikke ha uttrykt oss i dag. Men mye av det som ble skrevet da, må leses med tanke på at det ble skrevet i en tid da man tenkte og uttrykte seg på en litt annen måte enn det vi gjør i nå.

Svanhild Manneråk Lund som står sentralt i disse fortellingene, og som selv har skrevet mye av dette, var et barn av sin tid – som vi jo alle er. Når vi leser det hun har skrevet, vil mange fort si at slik ville vi ikke ha uttrykt oss. Men slik var det hun opplevde det for 50 – 60 år siden, og slik har hun gjengitt sine opplevelser. Det har en verdi i seg selv å kunne lese det slik det ble gjengitt da.