Mountain Pasture life anno 2004 25 august, 2010

“Dagen” 02.20.03.

Gunlaug Nøkland makes her debut as an author. She has written a story of mountain pasture life seems to be like in 2004. We tend to think of mountain pasture life as part of times past, however, there are many of this type farm in some form or other operating in our extensive land following the new millennium. On Nøkland`s particular mountain pasture there are cows, goats and  other animals. In addition they host tourists and demonstrate to them old traditional methods of producing wool, milk and other farm products. The distance to the village from the mountain pasture  is not long and is accessible to cars, with or without campers. There is something fascinating about  this type of modern mountain pasture life including a melding of old and new. The mountain pasture top has a modern public address system suitable for mission rallies as well as cellular phones to aide in locating errant heifers.

I like the book. The storyline is good and moves along well. There are doses of cheerfulness, suspense, Christianity and love. The main character, Mette, is employed by a Christianity organisation in the capital city. She has accepted a three month summer job on the mountain pasture to take a respite from office work as well as experience nature and open air living. She is not entirely inexperienced in the ways of farming, but not unremarkable enough to prevent local gossip about the young attractive city girl employed by the young bachelor farmer. Nøkland effectively keeps up the suspense by having implied thoughts between them with no resolution before  the final page. Thusly , is the reader brought forward in this easy and well written book. I had some difficulty in putting the book down. The  book addresses various actual themes in church life and

community. The leading characters are reflexive and feeling without appearing to be stereotyped. They discuss and pose deep philosophical questions of human, biblical and spiritual meaning without making them seem collectively unnatural. I felt that both Mette and farmer Morten were living beings. Gunlaug Nokland has delivered a debut that is worthy of respect.

Baard Hauge

Trans.1stor

Reklame

Legend of Siljatjern Seter

Dette er en roman i to deler hvor handlingen er hentet fra bygdenorge. Opprinnelig var det to bøker i en serie, som kom ut på Lunde Forlag i Oslo henholdsvis 2002 og 2003, under titlene Setra og Amerikabrevene. Men i 2007 kom bøkene ut i ny drakt — da i ei bok og på både norsk og engels i samme boka. Det var forlaget Astri My Astri Publishing i USA, som sto for utgivelsen.

Smakebit fra boka “Legend of Siljatjern Seter” (Engelsk)

Suddenly the door was yanked open and a boy came rushing in. “Something is happening in the cow barn now!” he yelled. His excited eyes almost popped out of his head.

Morten jumped to his feet and was out the door in a moment. Mette found her camera and followed. She wanted to take the opportunity to preserve this moment for posterity. She might not be able to experience such an event again.

It looked like all the children had been notified, for now they came running. At least the older ones who had not gone to sleep.

A few red rays painted the sky in the west in a last greeting from a day slipping towards night. Dusk started to descend on the mountains. But no one had time to watch the beautiful scenery. A line of excited children and some adults, too, headed hastily for the door to the cow barn.

Inside the barn it was obvious that someone was going through a great struggle. Loud moans and hoarse bellows were heard in the still of the night. As quietly as possible, one after the other slipped in through the door. Still there was some commotion as the crowd around the cow grew bigger.

“Now you have to try to be completely still,” whispered Morten. “She is resting comfortably now, but it won’t take much for her to get unsettled and scramble to her feet, and we don’t want her to do that, for the birthing will be so much harder.”

He talked to the cow to calm her down and patted her gently on her back. Behind, below her tail, some small, white hooves had emerged. The cow lay quite still for a while, breathing in great heaves.

But suddenly the huge creature started convulsing again. Again birth contractions set in. A long cry escaped from her foaming mouth. The small hooves worked their way further out and a pair of skinny calf’s legs appeared. A thick membrane covered them. Again and again birth contractions racked the laboring animal. The minutes passed, but no one thought about checking the time. Everyone followed, as if hypnotized, what was taking place right there on the floor of the cow barn.

“Don’t we have to get a vet?” asked a small, unsteady voice. The pain reflected above the foaming mouth of the cow brought tears to the child’s eyes.

Morten looked over at him and smiled. “She’ll be all right,” he said soothingly. “She is having a hard time now, but that will be over as soon as the calf is born. It is a natural thing. We just have to be patient and wait it out.”

Suddenly a sack full of water emerged. At the same time the cow bellowed and the water splashed across the floor. A scream rose from the crowd of spectators. A girl disappeared out the door. Several others followed. This was too much for some of them, while others became even more interested in what was going on.

When the cow had calmed down a little, Morten addressed one of the boys, who had followed the process eagerly. “Can you give me a hand?” he asked. The boy was ready for action right away. “Grab this little calf’s foot here. I will hold on to the other. When the cow starts pushing again, you tug it carefully towards you.  We have to help her a little bit now at the end. The calf is coming soon now.”

With shaking but determined hands the boy took a firm hold around the wet and slimy hoof. They waited in silence for a few minutes. Now they also could see a small muzzle clearly working its way into the day.

Soon the cow started laboring again. Slowly but surely more of the small head came into view. Morten and the boy tugged gently at the calf. All of a sudden they heard a pop and the entire head was out. The boy almost fell on his back in amazement. Morten had to laugh.

There were not that many spectators left, but the ones who were there stood spellbound by the powerful experience. A camcorder whizzed and rolled the entire time. And now and then cameras flashed. This was an event they might never experience again. Mette didn’t save her film either.

Morten cleaned out mucus and membrane from the mouth of the little calf. Mette found a towel so he could dry it off a little.

The cow had calmed down again. She had put her head on the floor and breathed hard from exhaustion.

“Poor cow,” the little boy repeated in a shaky voice. He still had tears in his eyes. But he bravely prevailed. Obviously he wanted to see the end of this.

The cow wasn’t allowed to rest for long. Soon contractions racked her anew. Again Morten and the boy took hold of the calf’s feet. A loud and prolonged bellow burst out of the cow as the rest of the calf slid out. It landed in the hay with a thud. It all happened so quickly that the boy fell on the floor. He breathed heavily as if he had been holding his breath for a long time. Water and blood squirted around them. The spectators had to jump aside to avoid getting soiled. Mette’s leg was doused by a heavy spray, for she was more intent on taking photos than getting out of the way. The two birthing assistants weren’t able to avoid getting soiled either. They had mucus and specks of blood all over. The boy didn’t seem to mind, but the excitement and his reaction to the strong experience made his entire body shake.

Morten started rubbing the calf with some hay. Soon the disheveled little creature on the floor gave a weak little sound. Trembling, it lifted its little head and shook it without much control. Morten laughed. “The newborn seems to have some life in it,” he said. “It is big, too; no wonder that the birth was a little rough.”

Smakebit fra boka Legend of Siljatjern Seter (Norsk)

Plutselig ble døra revet opp, og en gutt kom styrtende inn. «Nå skjer det noe i fjøset!” ropte han. Øynene trillet nesten rundt i hodet på ham av iver.

Morten kom seg på bena, og var ute på et øyeblikk. Mette fant fotoapparatet sitt og fulgte etter. Dette ville hun passe på å få foreviget. En slik begivenhet var det ikke sikkert hun ville få oppleve igjen.

Det så ut til at alle barna hadde fått beskjed, for nå kom de løpende. I hvert fall så kom de største som ikke hadde sovnet.

Noen røde stråler tegnet seg på himmelen i vest som den siste hilsen fra en dag som gikk mot natt. Skumringen begynte å senke seg over fjellene. Men ingen hadde tid til å dvele ved det vakre landskapet. Ei rekke av spente barn, og noen voksne også, styrte sine raske skritt mot fjøsdøra.

Inne i fjøset var det tydelig at der var ei som kjempet en hard kamp. Kraftige stønn, og hese raut kunne høres i den stille natten. Så lydløst som mulig smatt den ene etter den andre inn gjennom døra. Det ble likevel litt uro da det begynte å fylles opp med folk rundt kua.

«Nå må dere forsøke å være helt rolige,» visket Morten. «Den ligger greit nå, men det skal ikke mye til før den blir skremt slik at den reiser seg opp, og det bør den ikke gjøre, for da vil fødselen bli så mye tyngre.»

Han snakket beroligende til kua og klappet den forsiktig på ryggen. Bak, under halen hennes, viste det seg noen små hvite klauver. Kua lå nokså rolig en stund mens pusten gikk i lange kast. Men plutselig begynte det å arbeide i den store kroppen igjen. Ei ny ri satte inn. Et langt ul unnslapp den frådende kjeften. De små klauvene kom lenger frem og viste begynnelsen på et par tynne kalvebein. Det hang ei tykk hinne utenpå dem. Gang på gang raste de harde fødselsriene gjennom det kjempende dyret. Minuttene gikk, men ingen tenkte på å se på klokka. Alle stirret som hypnotiserte på det som foregikk der på fjøsgulvet.

«Må vi ikke hente dyrlege?» spurte en liten skjelvende stemme. Smertene som tegnet seg over den frådende kjeften til kua fikk tårene til å sprette i barneøynene. Morten så bort på ham og smilte. «Dette går nok bra,» sa han beroligende. Den har det ganske hardt nå, men det går over så snart kalven er født. Dette er helt naturlig. Vi må bare ta det med ro og vente.»

Plutselig kom det ut en stor pose full av vann. I det samme satte kua i et brøl, og vannet skvatt utover gulvet. Det hørtes et skrik fra tilskuerflokken. Ei jente forsvant ut døra. Flere andre fulgte etter. Dette ble litt for sterk kost for noen av dem, mens andre ble enda mer interessert i det som foregikk.

Da kua igjen roet seg litt henvendte Morten seg til en av de guttene som hadde fulgt ivrig med hele tiden. «Kan du hjelpe meg litt?» spurte han. Gutten var med ett parat. «Ta et godt tak rundt denne lille kalvefoten her. Jeg skal holde rundt den andre. Når kua igjen begynner å trykke så må du trekke forsiktig bakover. Vi må hjelpe henne litt på slutten. Kalven kommer snart nå.»

Med skjelvende, men besluttsomme hender grep gutten et godt tak rundt den våte og slimete foten. De ventet i taushet noen minutter. Nå  kunne de også tydelig se at en liten snute var i ferd med å sprenge seg vei ut i dagen.

Snart ble det uro i kua igjen. Sakte, men sikker kom mer av det lille hodet til syne. Morten og gutten trakk forsiktig i kalven. Med ett sa det svupp, og hele hodet var fremme. Gutten falt nesten bakover i forskrekkelsen. Morten måtte le.

Det var ikke så mange tilskuere igjen der inne, men de som var der sto som trollbundet av den sterke opplevelsen. Et filmkamera surret og gikk hele tiden. Og rett som det var kom det blink fra fotoapparater. Dette var en opplevelse de kanskje aldri ville få oppleve maken til. Mette sparte heller ikke på filmen.

Morten renset den lille kalvemunnen for slim og hinner. Mette fant også et håndkle som han kunne tørke den litt med.

Kua var rolig igjen. Den hadde lagt hodet ned på gulvet og peste i utmattelse. «Stakkars ku,» kom det skjelvende fra den liten gutt igjen. Tårene sto fremdeles i øynene hans. Men han holdt tappert ut. Dette ville han tydeligvis ha med seg slutten på.

Det var ikke lenge kua fikk fred. Snart begynte riene å arbeide igjen. Morten og Gutten tok et nytt tak i kalveføttene. Et kraftig, langstrakt brøl presset seg ut av den i det resten av kalven seg ut, og landet i høyet med et klask. Det hele skjedde så fort at gutten falt helt overende på gulvet. Han peste som om han skulle ha holdt pusten en lang stund. Vann og blod skvatt rundt dem. Tilskuerne måtte hoppe til side for ikke å bli tilgriset. Mette fikk en kraftig sprut oppover bent, for hun var mer opptatt av å fotografere en av å komme seg unna. De to fødselshjelperne greide heller ikke å unngå sølet. De hadde slim og blodflekker over hele seg. Gutten så ikke ut til å bry seg om det, men spenningen og reaksjonene på den sterke opplevelsen han hadde vært med på gjorde at han skalv over hele kroppen.

Morten begynte å gni kalven med litt høy. Snart lød det et spedt raut fra den pjuskete skapningen på gulvet. Den løftet sjanglende opp det lille hodet, og ristet det litt ukontrollert. Morten lo. «Det er i hvert fall liv i den nyfødte,» sa han. «Stor er den også, så det var ikke rart at fødselen var litt hard.»

Roman – Du vet for mye

I den senere tid har det imidlertid kommet fram opplysninger som kan tyde på at disse to hendelsene hadde en helt spesiell sammenheng, og at det også var noe som hørte krigen til.

Hva som gir grunn til en slik påstand, blir i detalj redegjort for i romanen: DU VET FOR MYE. Der blir sammenhengen mellom Wormdalsaken og Torgersensaken klart beskrevet, og der blir også handlingsforløpet ved Torgersens forsvinning, så vel som Wormdals død, klart sjisert. Boka er skrevet i romanform for ikke å bruke de rette navnene på alle de involverte, men handlingen bygger på dokumenterte opplysninger.

Biografi – EMISSÆR SKULAND OG FOLK OG HENDELSER I HOLUM

Dette er en biografi om den legendariske emissæren fra Øvrebø som virket for Kinamisjonen på Agder i ca 40 år.

Gunvald Elias Skuland var vel det man kan kalle en original emissær. Han hadde en kraftig røst, og kunne utlegge det bibelske budskapet på en frodig og bestemt måte. Men han hadde også et godt humør. Det gjorde at han kom godt ut av det både med ungdommen og den voksne befolkning i de indre bygder på Sørlandet hvor han hadde sitt virke. Men mange ble også mektig irritert på denne kraftkaren som kom til bygda med møter og vekkelse, og dro jentene vekk fra lørdagskveldens dansetilstelling. For det var ikke til å nekte for at mang ei ungjente fant veien til bedehuset når Skuland var annonsert.

Skuland fikk oppleve å stå i en rekke vekkelser opp gjennom årene. Også etter at han giftet seg med gardjenta Amalie Aurebekk fra Holum og flyttet til Aurebekk, fortsatte han sin reisevirksomhet. Ofte kunne han være borte i uker og måneder i strekk på grunn av mektige vekkelser.

Gunvald og Amalie fikk to barn — Olav og Karen. På grunn av at far var så ofte borte, falt mye tungt arbeid på kone og barn. Men de støttet alltid opp om ham som måtte ut å forkynne «det glade budskapet».

Da krigen brøt ut i 1945, ble straks Olav engasjert. Han var nemlig da i det militæret på Odderøya i Kristiansand. Etter hvert ble han også arrester av tyskerne og torturert på Arkivet i Kristiansand. Etter det ble han sendt til Grini hvor han satt i fangenskap fra september 1944 til krigens slutt. Hva han opplevde i denne tiden, kan du lese i denne biografien.

Boka tar også for seg spesielle forhold i Holum fra krigens tid. En av dem som Skuland ble svært godt kjent med, var presten som ble ansatt der i 1941 — Reidulf Wormdal. Dette ble en særdeles omstridt prest. Siden han ved krigens begynnelse var medlem av NS (Nasjonal Samling), ble han ansett av mange for å være en farlig forræder og landsviker. Det faktum at presten forlot sin Nazi-holdning og gikk helt over til motstandsbevegelsen, var det mange som ikke våget å tro på. Han arbeidet aktivt med å trene en gruppe motstandsfolk, i blant annet våpenbruk. Han var nemlig en dyktig pistolskytter. Men dette arbeidet var høyst hemmelig, så det var få som visste om det.

Motstanden presten og hans familie fikk oppleve, gikk hardt inn på dem. Det gikk faktisk så langt at han, da krigen var slutt, ble suspendert fra sin stilling anklaget for landssvik og nazivirksomhet.

Den 25. juni 1945, ble Wormdal funnet død i skogen — i nærheten ble det funnet en revolver. Konklusjonen som straks ble fattet, var selvmord. I det stille var det noen som stilte et spørsmålstegn ved dette. Revolveren ble nemlig funnet over 20 meter unna. Det var også andre ting som kunne tyde på at denne konklusjonen var noe forhastet.

Men hva var det egentlig som skjedde?

I boka her blir alle fakta trukket fram slik at det ikke skulle være så vanskelig å trekke en temmelig sikker slutning.

En annen dramatisk kriminalsak fant sted ti år senere i samme bygda. Da forsvant en ungdom fra sitt hjem og ble aldri funnet. På det tidspunkt (1955) bodde familien Skuland på Monen i Holum, og var en av de nærmeste naboer til denne gutten. Gunvald var riktignok død da, men Amalie og Olav med kone og barn, bodde der.

Det er nå mange år siden dette hendte, men spesielt den siste saken her har levd på holum-folks lepper hele tiden siden. Hva var det som skjedde med Arne Odd Torgersen? Mange teorier har florert.

Vestbygda-boka – nå som lydbok 17 november, 2008

Hele boka Vestbygda i Lindesnes – der bestefar gikk i knebukser. Gunlaug Nøkland har selv lest inn boka.

Hele den 17 timer lange boka er å få på såkalt MP3-CD. Ta kontakt med Rolf Steinar Bergli på biblioteket i Lindesnes for mer informasjon.

Her kan du høre et utdrag fra lydboka:

Dette udraget inneholder kapittelet om gruvedrift på Rømteland på side 235-238 i boka, og varer i 16 minutter.

Er du interessert i foto fra gruva før og nå, kan du også ta en titt på Lindesnes historielags hjemmeside fra en guidet tur til gruva høsten 2008.

Bok: Vestbygda i Lindesnes 13 november, 2008

«Vestbygda i Lindesnes, der bestefar gikk i knebukser» er ei bok der bygdefolket selv forteller hva de kan huske fra eldre tider. Her finnes beretninger om kampen for det daglige brød, næringsliv i gamle dager, barn i arbeid og slit, men også i lek og moro. Her finnes fortellinger om bygdas originaler og spøkelser, og skrømt som de trodde på. Ferdselen langs den kronglete og til tider nesten uframfommelige riksveien mellom Vigeland og Lyngdals grensen,
er beskrevet i all sin dramatikk.

Den som er interessert i vår lokale historie fra siste verdenskrig og tilbake til før århundreskiftet, vil få en spennende reise gjennom denne boka. Gunlaug Nøkland som har ført teksten i pennen, bor selv i bygda. Hun har gått fra hus til hus og intervjuet de eldre, og de som har minner etter foreldre og besteforeldre. Her har leserne en unik mulighet til å bli kjent med sine forfedre som kanskje vokste opp nettopp her.