Denne boka ble lansert som jubileumsskrift ved Stiftelsen Betania i Alta sitt 75-års jubileum. De markerte dette med en fest på Rika hotell i Alta lørdag den 20. oktober 2012.
Betania ble stiftet i 1937— den gang som barnehjem, med Alms Halse som den sterke drivkraft og bestyrer.
Svanhild Manneråk, som kom fra Manneråk i Marnardal kommune, Vest-Agder, reiste som 29-åring til Alta for å begynne som frivillig arbeider ved dette Barnehjemmet i Alta. Hun hadde blitt kjent med Alma Halse da hun arbeidet som kantinearbeider ved gruvene i Knaben. Alma reiste da omkring i landet for å verve arbeidere til sitt barnehjemsprosjekt. Hun var tilknyttet pinsebevegelsen i Ålesund, men hadde fått nød for de barna i nord som trengte et hjem etter å ha mistet foreldre, eller av andre grunner ikke kunne bo hos sine foreldre.
I 1943 reiste Svanhild nordover for å ta til med sitt arbeid ved barnehjemmet. Dette var jo under krigen, og i Alta fikk de virkelig merke krigshandlingene på det hardeste da tyskerne hadde en flåte liggende i Kåfjord — rett over fjorden for barnehjemmet i Alta.
I november 1944 kom ordren om evakuering av landsdelen, og hele barnehjemmet måtte dra sørover. Dette var en dramatisk reise, og Svanhild har beskrevet alt i sine dagbøker.
De ble på sine tilfluktsteder til utpå høsten 1946. Men Svnhild reiste nordover allerede i august 1945, sammen med to andre av Betanias ansatte. Hun var dermed blant de aller første som dro nordover igjen for å begynne på gjenreisingsarbeidet etter tyskernes nedbrenning. De kom til et Alta som var fullstendig lagt i ruiner. Den første tiden måtte de bo i telt, og det til langt ut på høsten og vinteren, med streng kulde og snø. Svanhild beskriver det så levende i sine dagbøker.
Det er disse dagbøkene som denne boka er basert på. Her får vi møte et folk og en landsdel i krise. I mange tilfeller hadde de ingen annen å ty til for å få de aller nødvendigste ting av mat og utstyr, enn Himmelens Gud. Og på underlig vis ble de hjulpet — ja, ofte var det mirakuløse ting som skjedde.
Barnehjemmet ble gjenreist, og er i dag en mektig institusjon i Alta.
Svanhild arbeidet ved barnehjemmet til 1949. Da sluttet hun og begynte som husmor ved skoleinternatet i Maze, Kautokeino kommune.
Forord
Tante Svanhild er et sterkt tidsvitnesbyrd fra en dramatisk periode i Betanias historie. Ville det arbeidet som startet opp med et barnehjem noen få år før verdenskrigen brøt ut, kunne overleve krigen og fortsette sitt virke i en nedbrent landsdel? Mange stilte det spørsmålet under evakueringen og kanskje med rette. Men Alma Halse hadde en klippefast tro til at Gud, som var hennes arbeidsgiver, ville føre arbeidet videre. Dette var drivkraften og Alma Halse
hadde en egen evne til å få med medarbeidere som ble tent av den samme flammen. Å handle i tro på det Gud har vist deg, har lite med føleri eller svermeri å gjøre, noe denne boken med all tydelighet veiser. Hverdagen handlet mye om lange arbeidsdager, utholde kulde, savn og mye mer.
Svanhild Manneråk får være representant for de svært mange frivillige Arbeidere som bygde Betania. Frivillighetsperioden går fra starten i 1937 og helt fram til begynnelsen av 1970-årene. Svanhild arbeidet på Betania fra 1943 til slutten av 40-årene. Dagbøkene hennes gir svært levende skildringer av både folk og miljø. Hun er også ærlig i sine beskrivelser av egne reaksjoner og følelser.
Vi møter en sterk ung kvinne fra Sørlandet som velger å reise til Alta. Hun var en av de mange som våget dette spranget i en tid da det ikke bare var å sette seg på et fly. De måtte utholde en lang og besværlig reise før de kom fram. Hun beskriver sine lengsler og utfordringer som hun møter i hverdagen. Vi møter et brennende engasjement og en utrolig evne til å tåle motgang uten å gi opp. Boken lar henne i hovedsak få tale med egne ord. Kanskje vil noen reagere på beskrivelser av åndelige opplevelser. Hun og mange rundt henne var svært gudhengivne mennesker i både språk og atferd. Dette var et preg som viser seg i kommunikasjonen. Samtidig var hun samfunnsengensjert, utadrettet og romslig i møte med behovene i tiden – behovene som formet Betania da, og som forhåpentligvis også former dagens Betania. Kilden er den samme, selv om uttrykksmåtene er annerledes. Takk til forfatter Gunlaug Nøkland som tok initiativ til dette bokprosjektet. Selv om boken er utgitt i samarbeid med Stiftelsen Betania, er det forfatteren som helt og fullt er ansvarlig for innholdet. Utenom bildene fra Svanhilds barndom og oppvekst, er alle bildene skaffet
til veie fra Betanias historiske bildearkiv og redigert av Knut Klevstad. Bildene er i hovedsak brukt illustrativt. Det har bare i begrenset grad vært mulig å finne bilder som direkte relaterer seg til hendelser som Svanhild beskriver. Likevel illustrerer bildene samtiden i all hovedsak.
Denne boken utgis i tilknytning til Stiftelsen Betania Altas 75-årsjubileum – som en hyllest til dem som bygde det hele opp, og som en motivasjon til oss som er gitt oppgaven å føre arven videre. Vi har «Engasjert omsorg» som slagord og visjon i dag. En medarbeiderundersøkelse viser at den verdien som våre ansatte skårer høyest på, er engasjement i arbeidet – en linje vi lett kan føre tilbake og som vi ønsker skal prege arbeidet videre.
Alta, august 2012
Svein Iversen – daglig leder i Stiftelsen Betania
Smakebiter fra boka:
Bønnhørelse
I Nehemias 9. 20 – 21 står: Din gode ande sende du deim til larar. Du meinka
ikkje munnen deira i a fa din manna; og nar dei var tyrste gav du dei vatn. V. 21.
Forti ar bar du umsut for dei i oydemarki, og ingenting vanta dei.
Kladi deira vart ikkje slitne, og fotene deira trutna ikkje. 5. Mos. 8.4.
Dette var et Herrens ord, jeg tok det til meg, og stolte på Ham som var Ordet selv. Han visste at kåpen min var borte, og at skoene var utslitt. [Kåpen ble stjålet fra henne på vei nordover til Finnmark.] Trebunnene til Anders var så mye for store, og så hadde det nå vært godt med nye sko. Men jeg fikk bare vente, så kom nok svaret. Jeg kunne ikke be om sko, kunde bare si: «Herre du ser det, gjør meg stille og ventende.»
Uke kom og uke gikk, og jeg ventet på Herren – visste at det var bare
Han som kunne hjelpe. Alle andre veier var stengt. Så kom guttene, og de hadde med en pakke til oss fra Oslo. Innholdet var tre par beksømsko, og skaller til hver av oss. Jeg måtte snu meg vekk. Øynene doggest, det var best å være forsiktig så ingen så det. «Takk!» hvisket jeg. «Takk Jesus!»
I den ene skoen lå et lite kort, og der stod: «Gud er kjærlighet». Det grep meg, jeg kjente meg omsluttet av Hans mektige nåde. Jeg strøk skoene varsomt og et sukk steg opp mot tronen om velsignelse over den sjel som sendte pakken – hun Alma. De fortalte også at Børmark kom med kåpen, så nå var denne bønnen hørt. Ja, Gud hører bønner i dag som før. Priset være Hans navn!
Teltliv igjen
Nå var en ny tid kommet. Ekte teltliv. Ragnhild sjauet ved ovnen og stelte mat. Jeg satt bare og så på. Så var den dagen også til ende. Anders krøp inn i soveposen, og Ragnhild opp på divanen. Jeg måtte lese den 19. salme først, for den hadde jeg fått som en hilsen fra Herren til mine to kjære venner. Jeg stod borte ved ovnen og leste. På en murstein ved siden av meg, stod et halvbrent stearinlys. Dette blinket og blafret hver gang vindblaffene kom. Etter at jeg hadde lest, krøp jeg i sengen innenfor Ragnhild.
Stormen bare økte. Det rev og slet i bardunene så hele teltet ristet og ovnen skalv og klirret. Nordvesten er hard og kald når den kommer inn fra ishavet. Hu, så kaldt det var. Jeg frøs så jeg ristet enda jeg hadde varmestein både ved føttene og i ryggen. Dette var altså det jeg kom til. Jeg sendte en god tanke til stuen min på Holmen.
«Ikke en spurv faller til jorden uten at det er min Faders vilje.» Disse
ordene kom stille og klare til mitt hjerte, og så la jeg meg godt til rette i Jesu navn.
Gunlaug Nøkland books 