Gunlaug Nøkland books

Ginnie Books – books from Norway

Buhølen – og heiene omkring 25 august, 2010

Filed under: Norsk — Rolf Steinar @ 10:22 am

Hvis vi for en del år tilbake, dro oppover Audnedalen, kom vi etter noen få kilometer til et stort handels- og industrisenter. Det var BUHØLEN. Der kunne du omtrent få alt det du trengte av matvarer, klær, sko, byggematerialer, og slaktervarer. Der var posthus, telefonsentral, fotograf, og i enda eldre tid, lensmann og skjenkestue.

I dag er det aller meste av dette borte. For at ikke historien om denne bygda skal gå helt i glemmeboken, har vi forsøkt å samle en del historier og erindringer fra farne tider. Også de nærliggende heieområdene har en rik historietradisjon som det er vel verd å ta vare på.

Dette har blitt to bøker hvor bind nr. 1 tar for seg dalen langs elva fra Skofteland og Foss til den gamle soknegrensa ovenfor Ertzeid og Haga. Bind nr. 2 tar for seg heieområdene på begge sider av elva.

Mange er de som har vært villige til å dele sine minner med oss. Her får vi et levende innblikk i det pulserende livet i bygda for ca. 50 til 100 år tilbake i tid. Vi blir kjent med stavkjørerne som kom oppe fra dalen — Vigmostad og Konsmo — og nedover til Buhølen med sine stavlass. Vi får også et glimt inn i Handelslagets sentrale posisjon. I tillegg til det har trelastforretningene og sagbrukene, skomakerne, slakterne, telefonsentralen, posthuset og alle de andre småforetakene fått sin plass mellom sidene i disse bøkene.

Fra heiene får vi et glimt inn i strev og slit på små gårdlapper, og barn og voksnes kamp for tilværelsen. Både alvor og skjemt blir servert i en fin harmoni.

Forord til bok nr 1

Buhølen er ei underlig bygd på mange måter. Den ligger der nokså inneklemt mellom høye fjell, og med elva i dalbunnen — ei elv som til tider kan bruse temmelig kraftig nedover dalføret.

Når man snakker om Buhølen som bygd, er det stort sett gamle Bustad skolekrets som menes. De gårdene som den innbefatter er Skofteland, Foss, Bustad, Buhølen, Melhus, Ertzeid og Haga. Og så har vi heiene på hver side av elva som på en måte også hører til.

Denne bygda gjemmer mange historier innenfor sine grenser. Ei mer aktiv både industri- og handelsbygd skal vi lete lenge etter, i hvert fall hvis vi går en del år tilbake i tid. Det er helt utrolig hvor mye virksomhet som fantes på et forholdsvis lite område. Mye av denne virksomheten var knyttet til elva og den kraft og energi som kunne frambringes ved hjelp av den. Her fantes store trelastforretninger og sagbruk, handelslag og små butikker. Baker og skomaker, bøkker og slakter — ja, hva var det som ikke fantes her? I nesten hvert eneste hus i Buhølen sentrum var det en eller annen slags handel- eller industrivirksomhet.

Og så var det fisket i elva da — en virksomhet som gav god attåtnæring til de som eide en jordeflekk i nærheten. Også elva som transportåre hadde stor betydning.

Hva denne bygda betydde, ikke bare for de som bodde der, men også for et vidt distrikt omkring, vil vi i denne boka forsøke å gi en innblikk i. Fremdeles lever det folk her som kan minnes velstandstiden for distriktet. I hvert fall er det mange som kan fortelle hva deres forfedre har fortalt.

Det er dette jeg har forsøkt å lete opp ved å besøke noen av de som enten bor, eller har bodd i bygda. Disse har fortalt utallige historier, og ved å sammenfatte dette i ei bok slik, får vi et godt bilde av livet her noen generasjoner tilbake. Materialet jeg fikk samlet inn ble etter hvert så mye at det ble bestemt å lage to bind. Og fremdeles er det mye vi ikke har fått med. Dessverre har jeg ikke kunnet gå til alle. Etter hvert som stoffet økte på, ble det nødvendig å sette en strek. På den måten er det nok ennå mye «usagt» i Buhølen. Det får vi ha til gode ved en annen anledning.

Det ble altså to bind ut av dette, og da har vi delt det slik at bind 1 tar for seg gårdene langs elva, og bind 2 blir om gårdene på heiene på begge sider av elva.

Et annet problem jeg nokså raskt støtte på, var navner — gårdsnavn, stedsnavn og navn på folk blir ikke alltid skrevet slik som de uttales. «Ersei» sier vi, men på kartet står det Ertzeid.  Bakeren i Buhølen har gitt meg mye hodebry. I noen dokumenter står det Garman Nilsen, mens andre steder er navnet skrevet Germann. Garmann eller Garmand er andre skrivemåte. Her har jeg bare måtte velge en skrivemåte, og det har blitt Germann.

Ole blir ofte uttalt Ola. Og i mange tilfeller blir det også skrevet slik. Her blir det lett forvirring. I årenes løp har også skrivemåten på navn endret seg. Dette gjør at de som leser boka, kan støte på samme navnet på forskjellige steder, og at det da ikke er skrevet likt. Dette ber jeg om forståelse for.

Smakebit fra det Sturla Ertzeid har fortalt til bok 1 om Buhølen

Buhølen — et travelt bygdesentrum

I mine guttedager var Buhølen det store sentrum — torget — der alle møttes. Det var en fornøyelse å være der, for det var folk alle steder. I min barndom, som var utover i 30-årene, opplevde jeg helst Buhølen når jeg måtte gå ærend for de på gården. Bestemor hadde stadig bruk for småting, selv om naturalhusholdningen ennå var i hevd. Men hun kunne ikke produsere gjær, sukker og kaffe. Det var ting vi måtte til Buhølen for å få tak i.

Det å komme ut til Buhølen, var både et pluss og et minus, for selv om jeg visste at jeg ikke skulle handle for mer enn ti øre i gjær, så visste jeg også at det sannsynligvis ville ta tre timer. Handelslaget, eller «Foreninga» som den ble kalt, var ei lang forretning med en lang disk. Der bak disken løp betjeningen fram og tilbake.

For meg som en liten gutt, var det første problemet å komme fram til disken. Der sto det kanskje denne formiddagen to bønder fra heiegårdene, og de hadde hele dagen for seg. De hadde pipe og tobakk med, og så pratet de litt hyggelig men den som var på innersiden, mens den lille pjokken ble stående og vente uten å bli ekspedert — før en eller annen — gjerne en av damene, tok seg pent av ham. Dette var damer fra nabolaget som jeg kjente alle sammen. Da fikk jeg endelig høre de etterlengtede ordene: «Hå ska så du ha?» Og jeg fikk gjæren, betalte og kunne gå ut igjen.

Men jeg hadde altså også fått opplevd dette miljøet. Nå, når det er borte, kan jeg ikke si annet en at jeg savner det  —  stemningen og de mange synsinntrykk blandet med prat og tobakksrøyk. Og utenfor på gårdsplassen sto hestene «linet» opp langs et gjerde med høysekken over nakken. De gomlet høy og hadde det godt på alle måter. Ut og inn av dørene kom det folk hele tiden. De få bilene som der var, stanset utenfor, og kjørte igjen når de var lastet opp med det de skulle ha med.

Der, i hjertet av Buhølen, var det at DET FOREGIKK! For oss som hadde vårt tilhold 2 – 3 kilometer nordenfor, og som fra tid til annen måtte til Buhølen, var dette fantastisk å oppleve.

Ei gang fikk jeg beskjed om å dra til Buhølen for å kjøpe mel. På gården produserte de en del mel selv, men dette var under krigen, og da hadde de rasjoneringskortene. Melkortet brukte de selvsagt, og denne ganga var det altså at jeg skulle dra til butikken for å få med hjem noe rug. Det var rug de kjøpte mest av, for det var den melsorten de fikk mest av under krigen. Det var dårlig modnet rug, så kvaliteten var så som så.

Jeg syklet til butikken, fikk melet og plasserte sekken på bagasjebæreren. Det var vel 15 kilo kan jeg tenke meg.

Da jeg kom nesten tilbake til gården, oppdaget jeg til min skrekk og gru ei hvit stripe langs veien som fortalte at der var lekkasje på melsekken. Jeg ser det ennå for meg. Brødmelet til bestemor lå nå i ei lang stripe langs bygdeveien.

I en fart fikk jeg stoppet, snudd sekken og dermed berget det som var igjen. Men hutte-tu, hva skulle jeg nå gjøre? Bestemor satt der oppe og ventet på å få brøddeigen i trauet.

Jeg visste ingen annen råd enn at jeg gikk inn til Thore Melhus som bodde kun et par steinkast unna. Der fortalte jeg hele den sørgelige historien, og Thore forsto hvor vondt jeg hadde det. «Jeg skal hjelpe deg,» sa han. Så gikk han opp på loftet og fant en helt ny sekk som han fylte mel i.

På hjemturen hadde jeg bare en tanke i hodet — skulle dette fortelles for bestemor eller ikke?

Jeg kom til det siste.

Dette forteller også litt om tiden vi levde i. Jeg tror egentlig ikke det hadde falt ut mer enn en halv kilo av melet, men dette var mat, og mat var noe dyrebart og nødvendig som vi ikke hadde overflod av noen.

 

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s