Gunlaug Nøkland books

Ginnie Books – books from Norway

Bok: «Tante Svanhild» 30 oktober, 2012

Filed under: Norsk — Rolf Steinar @ 10:13 pm

Denne boka ble lansert som jubileumsskrift ved Stiftelsen Betania i Alta sitt 75-års jubileum. De markerte dette med en fest på Rika hotell i Alta lørdag den 20. oktober 2012.

Betania ble stiftet i 1937— den gang som barnehjem, med Alms Halse som den sterke drivkraft og bestyrer.

Svanhild Manneråk, som kom fra Manneråk i Marnardal kommune, Vest-Agder, reiste som 29-åring til Alta for å begynne som frivillig arbeider ved dette Barnehjemmet i Alta. Hun hadde blitt kjent med Alma Halse da hun arbeidet som kantinearbeider ved gruvene i Knaben. Alma reiste da omkring i landet for å verve arbeidere til sitt barnehjemsprosjekt. Hun var tilknyttet pinsebevegelsen i Ålesund, men hadde fått nød for de barna i nord som trengte et hjem etter å ha mistet foreldre, eller av andre grunner ikke kunne bo hos sine foreldre.

I 1943 reiste Svanhild nordover for å ta til med sitt arbeid ved barnehjemmet. Dette var jo under krigen, og i Alta fikk de virkelig merke krigshandlingene på det hardeste da tyskerne hadde en flåte liggende i Kåfjord — rett over fjorden for barnehjemmet i Alta.

I november 1944 kom ordren om evakuering av landsdelen, og hele barnehjemmet måtte dra sørover. Dette var en dramatisk reise, og Svanhild har beskrevet alt i sine dagbøker.

De ble på sine tilfluktsteder til utpå høsten 1946. Men Svnhild reiste nordover allerede i august 1945, sammen med to andre av Betanias ansatte. Hun var dermed blant de aller første som dro nordover igjen for å begynne på gjenreisingsarbeidet etter tyskernes nedbrenning. De kom til et Alta som var fullstendig lagt i ruiner. Den første tiden måtte de bo i telt, og det til langt ut på høsten og vinteren, med streng kulde og snø. Svanhild beskriver det så levende i sine dagbøker.

Det er disse dagbøkene som denne boka er basert på. Her får vi møte et folk og en landsdel i krise. I mange tilfeller hadde de ingen annen å ty til for å få de aller nødvendigste ting av mat og utstyr, enn Himmelens Gud. Og på underlig vis ble de hjulpet — ja, ofte var det mirakuløse ting som skjedde.

Barnehjemmet ble gjenreist, og er i dag en mektig institusjon i Alta.

Svanhild arbeidet ved barnehjemmet til 1949. Da sluttet hun og begynte som husmor ved skoleinternatet i Maze, Kautokeino kommune. (more…)

 

Bok: Skolemor

Filed under: Norsk — Rolf Steinar @ 6:13 pm

Den 10. oktober 2012, ble boka «Skolemor» lansert i Máze, Kautokeino kommune.

Dette er en bok som tar for seg Finnmark i Kautokeinoområdet i krigs- og etterkrigstiden. Mange eldre folk i kommunen har fortalt sine historier, og vi får et klart bilde av samenes liv og levemåte på denne tiden. Mange har historier å fortelle fra eldre tider, og samenes tradisjoner, kultur og historie blir beskrevet på en god måte.

En gjennomgangsfigur i boka, er Svanhild Manneråk Lund som kom til Máze i 1949. Da fikk hun jobb som husmor på skoleinternatet der. Mye av det som er skrevet i denne boka, er hentet far nedtegnelser som hun har etterlatt seg. Hun ble gift med Karles Lund som var bestyrer ved skolen, og de arbeidet der til 1962. Da flyttet de sørover, og slo seg ned i Holum, Vest-Agder, ikke langt fra Svanhilds hjemsted. Hun kom fra Manneråk i Marnardal kommune.

Forord

Går vi noen tiår tilbake i tid, finner vi her i landet et samfunn temmelig forskjellig fra det vi lever i i dag. Spesielt i Finnmark er dette merkbart. De som opplevde katastrofen i 1944 da tyskerne brant og herjet i landsdelen, fikk også oppleve en etterkrigstid med store forandringer. Først å komme tilbake til en nedbrent landsdel og ødelagt infrastruktur, så gjenreising, og i den samme prosessen kom store forandringer ved at elektrisiteten ble allemannseie. Denne boka vil omhandle denne prosessen på forskjellige måter.

Når vi i dag leser om denne tiden, kan vi nok trekke litt på skuldrene, smile litt eller til og med bli litt ergerlige. Slik ville vi ikke ha uttrykt oss i dag. Men mye av det som ble skrevet da, må leses med tanke på at det ble skrevet i en tid da man tenkte og uttrykte seg på en litt annen måte enn det vi gjør i nå.

Svanhild Manneråk Lund som står sentralt i disse fortellingene, og som selv har skrevet mye av dette, var et barn av sin tid – som vi jo alle er. Når vi leser det hun har skrevet, vil mange fort si at slik ville vi ikke ha uttrykt oss. Men slik var det hun opplevde det for 50 – 60 år siden, og slik har hun gjengitt sine opplevelser. Det har en verdi i seg selv å kunne lese det slik det ble gjengitt da. (more…)

 

Bokanmeldelse av Setra 25 august, 2010

Filed under: Norsk — Rolf Steinar @ 4:54 pm

Norsk Seterliv anno 2004

“Dagen” 02.20.03

Gunlaug Nøkland er debutant. Hun har skrevet ei fortellingsbok om seterliv anno 2004, etter hva jeg kunne regne meg fram til. Vi tenker på seterdrift som noe som tilhører en forgangen tid, men det finnes mange gårder i vårt vidstrakte land som har en form for seterdrift også i det nye årtusen. På Nøklands seter har de kyr, geiter og andre dyr. i tillegg tar de imot turister og demonstrerer for dem gamle tradisjoner for behandling av ull, melk og andre gårdsprodukter. Veien til bygda er ikke lang, og den er kjørbar for biler med og uten campingvogn. Det er noe fascinerende med denne typen moderne seterdrift, med blanding av gammelt og nytt. Her er misjonsstevne med høytaleranlegg på setervollen, og mobiltelefonen kommer vel med når de skal lete etter bortkomne kviger.

Jeg likte boka. Fortellingen er god og flyter fint. Her er doser av hygge, spenning, kristendom og kjærlighet. Hovedpersonen, Mette, arbeider til daglig i en kristen organisasjon i hovedstaden. Hun tar seg en tre måneders sommerjobb på setra, både for å få en pause fra kontoret og de mangslungne relasjoner der, og for å få oppleve naturen og friluftslivet. Ikke er hun helt blank når det gjelder gårdsdrift heller, men det er ikke så underlig at folkesnakket går når ei ung og vakker byjente får seg arbeid hos den unge og ugifte bonden. Nøkland skildrer spenningen mellom dem ved å bruke antydningens kunst, og den løser seg ikke opp før på bokas siste blad. Slik drives leserne framover i ei lettlest og velskrevet bok. Jeg la den ikke så fort fra meg.

Boka tar opp flere aktuelle tema i kirke og samfunn. Hovedpersonene er reflekterende og følsomme, uten å bli klisjéaktige sjablonger. De diskuterer dype menneskelige, bibelske og åndelige spørsmål, men det føles ikke unaturlig i sammenhengen.  For meg sto både Mette og bonden Morten fram som levende personer. Jeg synes Gunlaug Nøkland har levert en debut som det står respekt av.

Bård Hauge

 

Mountain Pasture life anno 2004

Filed under: Uncategorized — Rolf Steinar @ 3:53 pm

“Dagen” 02.20.03.

Gunlaug Nøkland makes her debut as an author. She has written a story of mountain pasture life seems to be like in 2004. We tend to think of mountain pasture life as part of times past, however, there are many of this type farm in some form or other operating in our extensive land following the new millennium. On Nøkland`s particular mountain pasture there are cows, goats and  other animals. In addition they host tourists and demonstrate to them old traditional methods of producing wool, milk and other farm products. The distance to the village from the mountain pasture  is not long and is accessible to cars, with or without campers. There is something fascinating about  this type of modern mountain pasture life including a melding of old and new. The mountain pasture top has a modern public address system suitable for mission rallies as well as cellular phones to aide in locating errant heifers.

I like the book. The storyline is good and moves along well. There are doses of cheerfulness, suspense, Christianity and love. The main character, Mette, is employed by a Christianity organisation in the capital city. She has accepted a three month summer job on the mountain pasture to take a respite from office work as well as experience nature and open air living. She is not entirely inexperienced in the ways of farming, but not unremarkable enough to prevent local gossip about the young attractive city girl employed by the young bachelor farmer. Nøkland effectively keeps up the suspense by having implied thoughts between them with no resolution before  the final page. Thusly , is the reader brought forward in this easy and well written book. I had some difficulty in putting the book down. The  book addresses various actual themes in church life and

community. The leading characters are reflexive and feeling without appearing to be stereotyped. They discuss and pose deep philosophical questions of human, biblical and spiritual meaning without making them seem collectively unnatural. I felt that both Mette and farmer Morten were living beings. Gunlaug Nokland has delivered a debut that is worthy of respect.

Baard Hauge

Trans.1stor

 

Setra – The Mountain Farm Amerikabrevene – The Letters from America

Filed under: English — Rolf Steinar @ 1:53 pm

Two novels by (Mrs.) Gunlaug Nøkland

Mette is a young girl who gets a summer job at a mountain farm. Here she meets an elderly lady who with her life creates a nice atmosphere and much inspiration. A young man, Morten, appeals to her emotions. The faith and the life as a Christian shines through as the three meet there in the mountain area. The nature and the animals bear testimony to the sreation of God. The story begins with the book Setra – The mountain farm.

In book number two Mette marries Morten, and they move to the valley. There she in many ways feels like a foreigner. There are several things not to be talked about among the people in the neighbourhood, and sometimes she feels it a bit depressing. Something bad has happened in the past. As Morten’s uncle Torkel dies, they search through his old house. In a chest they find some old letters from America. Some of them seem to have been thoroughly studied several times. Through the letters Mette and Morten get impression of their relatives` hard  travel over the North See, Heavy burdens, sickness and death, longing and loss, but also hope and dreams for the future. After some work they get in contact with their relatives in USA, and a whole new world opens up for them. They travel over there, and get an exciting reunion with their relatives.

Gunlaug Nøkland writes in a folksy style. God is the creator and the upholder, and He cares about the individual. Communication is an important theme in the story. We can create more problems than necessary, if we don’t  talk openly together.

Dedication

This book is dedicated to Andrea Ritchie and Ed Hansen, my two second cousins in the USA.

After many years of separation and contact whatsoever we now enjoy a renewed relationship.

An older sister of my grandmother emigrated to the USA over 100 years ago. Her siblings had continued contact with her until after she and her husband passed away.

Some years later a younger brother having had no direct heirs left a monetary legacy to be shared by his unknown family in the America as well those in Norway.

Thanks to the efforts of The Salvation Army, we were able to locate them after a year of intensive searching.

This book is not about my family roots however, the story is somewhat inspired by history’s revelations.

I would like to again extend a heartfelt thanks to The Salvation Army for their assistance in this writing.

Gunlaug Nøkland

 

Anmeldelse av Amerikabrevene – en fortelling av Gunlaug Nøkland

Filed under: Norsk — Rolf Steinar @ 12:54 pm

Mette er ei ung jente som tar seg sommerjobb på en seter. Her møter hun en eldre dame som med sitt liv skaper trygghet og inspirasjon. En ung mann, Morten, setter følelsene hennes i sving. Troen og livet som kristen kommer sterkt fram i møtet med menneskene der oppe i fjellheimen. Naturen og dyra er med på å vise Guds skaperverk.

I bok nummer to gifter Mette seg med Morten og flytter til bygda. Der føler hun seg på mange måter som en utlending Men hun trives blant dyra på setra. Der er hun og tar imot turister hele sommeren.

Det er mye usagt i miljøet rundt henne. Hun sanser en trykkende atmosfæreenkelte ganger, og hun merker at noe ligger og knuger – noe vondt må ha skjedd tidligere. I møte med fortiden kommer en del av disse vanskelighetene opp i dagen. Da onkel til Mortens far, Torkel, dør, blir det opprydding etter ham i det gamle huset. I en kiste finner de noen brev fra Amerika. Noen  er buntet sammen og er veldig gamle og mye lest. Gjennom disse brevene får Mette og Morten et innblikk i slektningers strabasiøse ferd over havet, mange tunge tak, sykdom og død, lengsel og savn, men også fremtidsplaner og drømmer. De får etter hvert også kontakt med etterkommere i USA – og en helt ny verden åpner seg. En tur over til Amerika blir en nødvendighet.

Gunlaug skriver livsnært med en lun tone. Gud er skaperen og oppholderen – Han viser at Han bryr seg også om det enkelte mennesket. Likevel er kommunikasjon et viktig stikkord i fortellingen. Vi mennesker kan skape mer problemer enn vi egentlig behøver – hadde vi bare snakket ordentlig og åpent sammen.

Forfatteren Gunlaug Nøkland bor i Sør-Audnedal (Lindesnes kommune, Norge) og debuterte med fortellingen Setra (2002). Amerikabrevene er en fortsettelse av denne.

Kristin Helland

Markedssjef

Lunde Forlag

Amerikabrevene

Bokas etterord:

Denne boka er tilegnet Andrea Ritchie og Ed Hansen, mine to tremenninger i USA. Etter mange år uten noen slags kontakt fant vi dem endelig igjen.

En eldre søster til min bestemor emigrerte for over hundre år siden til Amerika. Søsknene hadde jevnlig kontakt med henne, men da hun og mannen døde opphørte også forbindelsen.

Da den yngste broren døde flere år senere var det en del penger etter ham. Han hadde ingen direkte arvinger, derfor tilkom en del av arven slekta i Amerika. Men ingen visste om det fremdeles fantes slekt der borte.

Etter et år fant vi dem endelig igjen, takket være Frelsesarmeens intense gransking.

Denne boka er ikke en fortelling om min slekt, men denne historien  har gitt meg en del inspirasjon til skrivingen.

Jeg vil også rette en hjertelig takk til Frelsesarmeen for den hjelp vi fikk av dem.

 

Buhølen – og heiene omkring

Filed under: Norsk — Rolf Steinar @ 10:22 am

Hvis vi for en del år tilbake, dro oppover Audnedalen, kom vi etter noen få kilometer til et stort handels- og industrisenter. Det var BUHØLEN. Der kunne du omtrent få alt det du trengte av matvarer, klær, sko, byggematerialer, og slaktervarer. Der var posthus, telefonsentral, fotograf, og i enda eldre tid, lensmann og skjenkestue.

I dag er det aller meste av dette borte. For at ikke historien om denne bygda skal gå helt i glemmeboken, har vi forsøkt å samle en del historier og erindringer fra farne tider. Også de nærliggende heieområdene har en rik historietradisjon som det er vel verd å ta vare på.

Dette har blitt to bøker hvor bind nr. 1 tar for seg dalen langs elva fra Skofteland og Foss til den gamle soknegrensa ovenfor Ertzeid og Haga. Bind nr. 2 tar for seg heieområdene på begge sider av elva.

Mange er de som har vært villige til å dele sine minner med oss. Her får vi et levende innblikk i det pulserende livet i bygda for ca. 50 til 100 år tilbake i tid. Vi blir kjent med stavkjørerne som kom oppe fra dalen — Vigmostad og Konsmo — og nedover til Buhølen med sine stavlass. Vi får også et glimt inn i Handelslagets sentrale posisjon. I tillegg til det har trelastforretningene og sagbrukene, skomakerne, slakterne, telefonsentralen, posthuset og alle de andre småforetakene fått sin plass mellom sidene i disse bøkene.

Fra heiene får vi et glimt inn i strev og slit på små gårdlapper, og barn og voksnes kamp for tilværelsen. Både alvor og skjemt blir servert i en fin harmoni.

Forord til bok nr 1

Buhølen er ei underlig bygd på mange måter. Den ligger der nokså inneklemt mellom høye fjell, og med elva i dalbunnen — ei elv som til tider kan bruse temmelig kraftig nedover dalføret.

Når man snakker om Buhølen som bygd, er det stort sett gamle Bustad skolekrets som menes. De gårdene som den innbefatter er Skofteland, Foss, Bustad, Buhølen, Melhus, Ertzeid og Haga. Og så har vi heiene på hver side av elva som på en måte også hører til.

Denne bygda gjemmer mange historier innenfor sine grenser. Ei mer aktiv både industri- og handelsbygd skal vi lete lenge etter, i hvert fall hvis vi går en del år tilbake i tid. Det er helt utrolig hvor mye virksomhet som fantes på et forholdsvis lite område. Mye av denne virksomheten var knyttet til elva og den kraft og energi som kunne frambringes ved hjelp av den. Her fantes store trelastforretninger og sagbruk, handelslag og små butikker. Baker og skomaker, bøkker og slakter — ja, hva var det som ikke fantes her? I nesten hvert eneste hus i Buhølen sentrum var det en eller annen slags handel- eller industrivirksomhet.

Og så var det fisket i elva da — en virksomhet som gav god attåtnæring til de som eide en jordeflekk i nærheten. Også elva som transportåre hadde stor betydning.

Hva denne bygda betydde, ikke bare for de som bodde der, men også for et vidt distrikt omkring, vil vi i denne boka forsøke å gi en innblikk i. Fremdeles lever det folk her som kan minnes velstandstiden for distriktet. I hvert fall er det mange som kan fortelle hva deres forfedre har fortalt.

Det er dette jeg har forsøkt å lete opp ved å besøke noen av de som enten bor, eller har bodd i bygda. Disse har fortalt utallige historier, og ved å sammenfatte dette i ei bok slik, får vi et godt bilde av livet her noen generasjoner tilbake. Materialet jeg fikk samlet inn ble etter hvert så mye at det ble bestemt å lage to bind. Og fremdeles er det mye vi ikke har fått med. Dessverre har jeg ikke kunnet gå til alle. Etter hvert som stoffet økte på, ble det nødvendig å sette en strek. På den måten er det nok ennå mye «usagt» i Buhølen. Det får vi ha til gode ved en annen anledning.

Det ble altså to bind ut av dette, og da har vi delt det slik at bind 1 tar for seg gårdene langs elva, og bind 2 blir om gårdene på heiene på begge sider av elva.

Et annet problem jeg nokså raskt støtte på, var navner — gårdsnavn, stedsnavn og navn på folk blir ikke alltid skrevet slik som de uttales. «Ersei» sier vi, men på kartet står det Ertzeid.  Bakeren i Buhølen har gitt meg mye hodebry. I noen dokumenter står det Garman Nilsen, mens andre steder er navnet skrevet Germann. Garmann eller Garmand er andre skrivemåte. Her har jeg bare måtte velge en skrivemåte, og det har blitt Germann.

Ole blir ofte uttalt Ola. Og i mange tilfeller blir det også skrevet slik. Her blir det lett forvirring. I årenes løp har også skrivemåten på navn endret seg. Dette gjør at de som leser boka, kan støte på samme navnet på forskjellige steder, og at det da ikke er skrevet likt. Dette ber jeg om forståelse for.

Smakebit fra det Sturla Ertzeid har fortalt til bok 1 om Buhølen

Buhølen — et travelt bygdesentrum

I mine guttedager var Buhølen det store sentrum — torget — der alle møttes. Det var en fornøyelse å være der, for det var folk alle steder. I min barndom, som var utover i 30-årene, opplevde jeg helst Buhølen når jeg måtte gå ærend for de på gården. Bestemor hadde stadig bruk for småting, selv om naturalhusholdningen ennå var i hevd. Men hun kunne ikke produsere gjær, sukker og kaffe. Det var ting vi måtte til Buhølen for å få tak i.

Det å komme ut til Buhølen, var både et pluss og et minus, for selv om jeg visste at jeg ikke skulle handle for mer enn ti øre i gjær, så visste jeg også at det sannsynligvis ville ta tre timer. Handelslaget, eller «Foreninga» som den ble kalt, var ei lang forretning med en lang disk. Der bak disken løp betjeningen fram og tilbake.

For meg som en liten gutt, var det første problemet å komme fram til disken. Der sto det kanskje denne formiddagen to bønder fra heiegårdene, og de hadde hele dagen for seg. De hadde pipe og tobakk med, og så pratet de litt hyggelig men den som var på innersiden, mens den lille pjokken ble stående og vente uten å bli ekspedert — før en eller annen — gjerne en av damene, tok seg pent av ham. Dette var damer fra nabolaget som jeg kjente alle sammen. Da fikk jeg endelig høre de etterlengtede ordene: «Hå ska så du ha?» Og jeg fikk gjæren, betalte og kunne gå ut igjen.

Men jeg hadde altså også fått opplevd dette miljøet. Nå, når det er borte, kan jeg ikke si annet en at jeg savner det  —  stemningen og de mange synsinntrykk blandet med prat og tobakksrøyk. Og utenfor på gårdsplassen sto hestene «linet» opp langs et gjerde med høysekken over nakken. De gomlet høy og hadde det godt på alle måter. Ut og inn av dørene kom det folk hele tiden. De få bilene som der var, stanset utenfor, og kjørte igjen når de var lastet opp med det de skulle ha med.

Der, i hjertet av Buhølen, var det at DET FOREGIKK! For oss som hadde vårt tilhold 2 – 3 kilometer nordenfor, og som fra tid til annen måtte til Buhølen, var dette fantastisk å oppleve.

Ei gang fikk jeg beskjed om å dra til Buhølen for å kjøpe mel. På gården produserte de en del mel selv, men dette var under krigen, og da hadde de rasjoneringskortene. Melkortet brukte de selvsagt, og denne ganga var det altså at jeg skulle dra til butikken for å få med hjem noe rug. Det var rug de kjøpte mest av, for det var den melsorten de fikk mest av under krigen. Det var dårlig modnet rug, så kvaliteten var så som så.

Jeg syklet til butikken, fikk melet og plasserte sekken på bagasjebæreren. Det var vel 15 kilo kan jeg tenke meg.

Da jeg kom nesten tilbake til gården, oppdaget jeg til min skrekk og gru ei hvit stripe langs veien som fortalte at der var lekkasje på melsekken. Jeg ser det ennå for meg. Brødmelet til bestemor lå nå i ei lang stripe langs bygdeveien.

I en fart fikk jeg stoppet, snudd sekken og dermed berget det som var igjen. Men hutte-tu, hva skulle jeg nå gjøre? Bestemor satt der oppe og ventet på å få brøddeigen i trauet.

Jeg visste ingen annen råd enn at jeg gikk inn til Thore Melhus som bodde kun et par steinkast unna. Der fortalte jeg hele den sørgelige historien, og Thore forsto hvor vondt jeg hadde det. «Jeg skal hjelpe deg,» sa han. Så gikk han opp på loftet og fant en helt ny sekk som han fylte mel i.

På hjemturen hadde jeg bare en tanke i hodet — skulle dette fortelles for bestemor eller ikke?

Jeg kom til det siste.

Dette forteller også litt om tiden vi levde i. Jeg tror egentlig ikke det hadde falt ut mer enn en halv kilo av melet, men dette var mat, og mat var noe dyrebart og nødvendig som vi ikke hadde overflod av noen.

 

Legend of Siljatjern Seter

Filed under: Uncategorized — Rolf Steinar @ 10:14 am

Dette er en roman i to deler hvor handlingen er hentet fra bygdenorge. Opprinnelig var det to bøker i en serie, som kom ut på Lunde Forlag i Oslo henholdsvis 2002 og 2003, under titlene Setra og Amerikabrevene. Men i 2007 kom bøkene ut i ny drakt — da i ei bok og på både norsk og engels i samme boka. Det var forlaget Astri My Astri Publishing i USA, som sto for utgivelsen.

Smakebit fra boka “Legend of Siljatjern Seter” (Engelsk)

Suddenly the door was yanked open and a boy came rushing in. “Something is happening in the cow barn now!” he yelled. His excited eyes almost popped out of his head.

Morten jumped to his feet and was out the door in a moment. Mette found her camera and followed. She wanted to take the opportunity to preserve this moment for posterity. She might not be able to experience such an event again.

It looked like all the children had been notified, for now they came running. At least the older ones who had not gone to sleep.

A few red rays painted the sky in the west in a last greeting from a day slipping towards night. Dusk started to descend on the mountains. But no one had time to watch the beautiful scenery. A line of excited children and some adults, too, headed hastily for the door to the cow barn.

Inside the barn it was obvious that someone was going through a great struggle. Loud moans and hoarse bellows were heard in the still of the night. As quietly as possible, one after the other slipped in through the door. Still there was some commotion as the crowd around the cow grew bigger.

“Now you have to try to be completely still,” whispered Morten. “She is resting comfortably now, but it won’t take much for her to get unsettled and scramble to her feet, and we don’t want her to do that, for the birthing will be so much harder.”

He talked to the cow to calm her down and patted her gently on her back. Behind, below her tail, some small, white hooves had emerged. The cow lay quite still for a while, breathing in great heaves.

But suddenly the huge creature started convulsing again. Again birth contractions set in. A long cry escaped from her foaming mouth. The small hooves worked their way further out and a pair of skinny calf’s legs appeared. A thick membrane covered them. Again and again birth contractions racked the laboring animal. The minutes passed, but no one thought about checking the time. Everyone followed, as if hypnotized, what was taking place right there on the floor of the cow barn.

“Don’t we have to get a vet?” asked a small, unsteady voice. The pain reflected above the foaming mouth of the cow brought tears to the child’s eyes.

Morten looked over at him and smiled. “She’ll be all right,” he said soothingly. “She is having a hard time now, but that will be over as soon as the calf is born. It is a natural thing. We just have to be patient and wait it out.”

Suddenly a sack full of water emerged. At the same time the cow bellowed and the water splashed across the floor. A scream rose from the crowd of spectators. A girl disappeared out the door. Several others followed. This was too much for some of them, while others became even more interested in what was going on.

When the cow had calmed down a little, Morten addressed one of the boys, who had followed the process eagerly. “Can you give me a hand?” he asked. The boy was ready for action right away. “Grab this little calf’s foot here. I will hold on to the other. When the cow starts pushing again, you tug it carefully towards you.  We have to help her a little bit now at the end. The calf is coming soon now.”

With shaking but determined hands the boy took a firm hold around the wet and slimy hoof. They waited in silence for a few minutes. Now they also could see a small muzzle clearly working its way into the day.

Soon the cow started laboring again. Slowly but surely more of the small head came into view. Morten and the boy tugged gently at the calf. All of a sudden they heard a pop and the entire head was out. The boy almost fell on his back in amazement. Morten had to laugh.

There were not that many spectators left, but the ones who were there stood spellbound by the powerful experience. A camcorder whizzed and rolled the entire time. And now and then cameras flashed. This was an event they might never experience again. Mette didn’t save her film either.

Morten cleaned out mucus and membrane from the mouth of the little calf. Mette found a towel so he could dry it off a little.

The cow had calmed down again. She had put her head on the floor and breathed hard from exhaustion.

“Poor cow,” the little boy repeated in a shaky voice. He still had tears in his eyes. But he bravely prevailed. Obviously he wanted to see the end of this.

The cow wasn’t allowed to rest for long. Soon contractions racked her anew. Again Morten and the boy took hold of the calf’s feet. A loud and prolonged bellow burst out of the cow as the rest of the calf slid out. It landed in the hay with a thud. It all happened so quickly that the boy fell on the floor. He breathed heavily as if he had been holding his breath for a long time. Water and blood squirted around them. The spectators had to jump aside to avoid getting soiled. Mette’s leg was doused by a heavy spray, for she was more intent on taking photos than getting out of the way. The two birthing assistants weren’t able to avoid getting soiled either. They had mucus and specks of blood all over. The boy didn’t seem to mind, but the excitement and his reaction to the strong experience made his entire body shake.

Morten started rubbing the calf with some hay. Soon the disheveled little creature on the floor gave a weak little sound. Trembling, it lifted its little head and shook it without much control. Morten laughed. “The newborn seems to have some life in it,” he said. “It is big, too; no wonder that the birth was a little rough.”

Smakebit fra boka Legend of Siljatjern Seter (Norsk)

Plutselig ble døra revet opp, og en gutt kom styrtende inn. «Nå skjer det noe i fjøset!” ropte han. Øynene trillet nesten rundt i hodet på ham av iver.

Morten kom seg på bena, og var ute på et øyeblikk. Mette fant fotoapparatet sitt og fulgte etter. Dette ville hun passe på å få foreviget. En slik begivenhet var det ikke sikkert hun ville få oppleve igjen.

Det så ut til at alle barna hadde fått beskjed, for nå kom de løpende. I hvert fall så kom de største som ikke hadde sovnet.

Noen røde stråler tegnet seg på himmelen i vest som den siste hilsen fra en dag som gikk mot natt. Skumringen begynte å senke seg over fjellene. Men ingen hadde tid til å dvele ved det vakre landskapet. Ei rekke av spente barn, og noen voksne også, styrte sine raske skritt mot fjøsdøra.

Inne i fjøset var det tydelig at der var ei som kjempet en hard kamp. Kraftige stønn, og hese raut kunne høres i den stille natten. Så lydløst som mulig smatt den ene etter den andre inn gjennom døra. Det ble likevel litt uro da det begynte å fylles opp med folk rundt kua.

«Nå må dere forsøke å være helt rolige,» visket Morten. «Den ligger greit nå, men det skal ikke mye til før den blir skremt slik at den reiser seg opp, og det bør den ikke gjøre, for da vil fødselen bli så mye tyngre.»

Han snakket beroligende til kua og klappet den forsiktig på ryggen. Bak, under halen hennes, viste det seg noen små hvite klauver. Kua lå nokså rolig en stund mens pusten gikk i lange kast. Men plutselig begynte det å arbeide i den store kroppen igjen. Ei ny ri satte inn. Et langt ul unnslapp den frådende kjeften. De små klauvene kom lenger frem og viste begynnelsen på et par tynne kalvebein. Det hang ei tykk hinne utenpå dem. Gang på gang raste de harde fødselsriene gjennom det kjempende dyret. Minuttene gikk, men ingen tenkte på å se på klokka. Alle stirret som hypnotiserte på det som foregikk der på fjøsgulvet.

«Må vi ikke hente dyrlege?» spurte en liten skjelvende stemme. Smertene som tegnet seg over den frådende kjeften til kua fikk tårene til å sprette i barneøynene. Morten så bort på ham og smilte. «Dette går nok bra,» sa han beroligende. Den har det ganske hardt nå, men det går over så snart kalven er født. Dette er helt naturlig. Vi må bare ta det med ro og vente.»

Plutselig kom det ut en stor pose full av vann. I det samme satte kua i et brøl, og vannet skvatt utover gulvet. Det hørtes et skrik fra tilskuerflokken. Ei jente forsvant ut døra. Flere andre fulgte etter. Dette ble litt for sterk kost for noen av dem, mens andre ble enda mer interessert i det som foregikk.

Da kua igjen roet seg litt henvendte Morten seg til en av de guttene som hadde fulgt ivrig med hele tiden. «Kan du hjelpe meg litt?» spurte han. Gutten var med ett parat. «Ta et godt tak rundt denne lille kalvefoten her. Jeg skal holde rundt den andre. Når kua igjen begynner å trykke så må du trekke forsiktig bakover. Vi må hjelpe henne litt på slutten. Kalven kommer snart nå.»

Med skjelvende, men besluttsomme hender grep gutten et godt tak rundt den våte og slimete foten. De ventet i taushet noen minutter. Nå  kunne de også tydelig se at en liten snute var i ferd med å sprenge seg vei ut i dagen.

Snart ble det uro i kua igjen. Sakte, men sikker kom mer av det lille hodet til syne. Morten og gutten trakk forsiktig i kalven. Med ett sa det svupp, og hele hodet var fremme. Gutten falt nesten bakover i forskrekkelsen. Morten måtte le.

Det var ikke så mange tilskuere igjen der inne, men de som var der sto som trollbundet av den sterke opplevelsen. Et filmkamera surret og gikk hele tiden. Og rett som det var kom det blink fra fotoapparater. Dette var en opplevelse de kanskje aldri ville få oppleve maken til. Mette sparte heller ikke på filmen.

Morten renset den lille kalvemunnen for slim og hinner. Mette fant også et håndkle som han kunne tørke den litt med.

Kua var rolig igjen. Den hadde lagt hodet ned på gulvet og peste i utmattelse. «Stakkars ku,» kom det skjelvende fra den liten gutt igjen. Tårene sto fremdeles i øynene hans. Men han holdt tappert ut. Dette ville han tydeligvis ha med seg slutten på.

Det var ikke lenge kua fikk fred. Snart begynte riene å arbeide igjen. Morten og Gutten tok et nytt tak i kalveføttene. Et kraftig, langstrakt brøl presset seg ut av den i det resten av kalven seg ut, og landet i høyet med et klask. Det hele skjedde så fort at gutten falt helt overende på gulvet. Han peste som om han skulle ha holdt pusten en lang stund. Vann og blod skvatt rundt dem. Tilskuerne måtte hoppe til side for ikke å bli tilgriset. Mette fikk en kraftig sprut oppover bent, for hun var mer opptatt av å fotografere en av å komme seg unna. De to fødselshjelperne greide heller ikke å unngå sølet. De hadde slim og blodflekker over hele seg. Gutten så ikke ut til å bry seg om det, men spenningen og reaksjonene på den sterke opplevelsen han hadde vært med på gjorde at han skalv over hele kroppen.

Morten begynte å gni kalven med litt høy. Snart lød det et spedt raut fra den pjuskete skapningen på gulvet. Den løftet sjanglende opp det lille hodet, og ristet det litt ukontrollert. Morten lo. «Det er i hvert fall liv i den nyfødte,» sa han. «Stor er den også, så det var ikke rart at fødselen var litt hard.»

 

Roman – Du vet for mye

Filed under: Uncategorized — Rolf Steinar @ 10:09 am

I den senere tid har det imidlertid kommet fram opplysninger som kan tyde på at disse to hendelsene hadde en helt spesiell sammenheng, og at det også var noe som hørte krigen til.

Hva som gir grunn til en slik påstand, blir i detalj redegjort for i romanen: DU VET FOR MYE. Der blir sammenhengen mellom Wormdalsaken og Torgersensaken klart beskrevet, og der blir også handlingsforløpet ved Torgersens forsvinning, så vel som Wormdals død, klart sjisert. Boka er skrevet i romanform for ikke å bruke de rette navnene på alle de involverte, men handlingen bygger på dokumenterte opplysninger.

 

Biografi – EMISSÆR SKULAND OG FOLK OG HENDELSER I HOLUM

Filed under: Uncategorized — Rolf Steinar @ 10:01 am

Dette er en biografi om den legendariske emissæren fra Øvrebø som virket for Kinamisjonen på Agder i ca 40 år.

Gunvald Elias Skuland var vel det man kan kalle en original emissær. Han hadde en kraftig røst, og kunne utlegge det bibelske budskapet på en frodig og bestemt måte. Men han hadde også et godt humør. Det gjorde at han kom godt ut av det både med ungdommen og den voksne befolkning i de indre bygder på Sørlandet hvor han hadde sitt virke. Men mange ble også mektig irritert på denne kraftkaren som kom til bygda med møter og vekkelse, og dro jentene vekk fra lørdagskveldens dansetilstelling. For det var ikke til å nekte for at mang ei ungjente fant veien til bedehuset når Skuland var annonsert.

Skuland fikk oppleve å stå i en rekke vekkelser opp gjennom årene. Også etter at han giftet seg med gardjenta Amalie Aurebekk fra Holum og flyttet til Aurebekk, fortsatte han sin reisevirksomhet. Ofte kunne han være borte i uker og måneder i strekk på grunn av mektige vekkelser.

Gunvald og Amalie fikk to barn — Olav og Karen. På grunn av at far var så ofte borte, falt mye tungt arbeid på kone og barn. Men de støttet alltid opp om ham som måtte ut å forkynne «det glade budskapet».

Da krigen brøt ut i 1945, ble straks Olav engasjert. Han var nemlig da i det militæret på Odderøya i Kristiansand. Etter hvert ble han også arrester av tyskerne og torturert på Arkivet i Kristiansand. Etter det ble han sendt til Grini hvor han satt i fangenskap fra september 1944 til krigens slutt. Hva han opplevde i denne tiden, kan du lese i denne biografien.

Boka tar også for seg spesielle forhold i Holum fra krigens tid. En av dem som Skuland ble svært godt kjent med, var presten som ble ansatt der i 1941 — Reidulf Wormdal. Dette ble en særdeles omstridt prest. Siden han ved krigens begynnelse var medlem av NS (Nasjonal Samling), ble han ansett av mange for å være en farlig forræder og landsviker. Det faktum at presten forlot sin Nazi-holdning og gikk helt over til motstandsbevegelsen, var det mange som ikke våget å tro på. Han arbeidet aktivt med å trene en gruppe motstandsfolk, i blant annet våpenbruk. Han var nemlig en dyktig pistolskytter. Men dette arbeidet var høyst hemmelig, så det var få som visste om det.

Motstanden presten og hans familie fikk oppleve, gikk hardt inn på dem. Det gikk faktisk så langt at han, da krigen var slutt, ble suspendert fra sin stilling anklaget for landssvik og nazivirksomhet.

Den 25. juni 1945, ble Wormdal funnet død i skogen — i nærheten ble det funnet en revolver. Konklusjonen som straks ble fattet, var selvmord. I det stille var det noen som stilte et spørsmålstegn ved dette. Revolveren ble nemlig funnet over 20 meter unna. Det var også andre ting som kunne tyde på at denne konklusjonen var noe forhastet.

Men hva var det egentlig som skjedde?

I boka her blir alle fakta trukket fram slik at det ikke skulle være så vanskelig å trekke en temmelig sikker slutning.

En annen dramatisk kriminalsak fant sted ti år senere i samme bygda. Da forsvant en ungdom fra sitt hjem og ble aldri funnet. På det tidspunkt (1955) bodde familien Skuland på Monen i Holum, og var en av de nærmeste naboer til denne gutten. Gunvald var riktignok død da, men Amalie og Olav med kone og barn, bodde der.

Det er nå mange år siden dette hendte, men spesielt den siste saken her har levd på holum-folks lepper hele tiden siden. Hva var det som skjedde med Arne Odd Torgersen? Mange teorier har florert.